Nordal Grieg leser diktet 17. mai 1940.

DEN ILLEGALE AVISEN "INNSPURTEN"

Denne avis dekker nyheter fra London høsten 1944. Per Sodeland hadde i sin samling 46 aviser, hver på én side, som han og Ludvig Trædal d. y. skrev i tiden 24 aug. – 5 nov. 1944 hos bestefaren Ludvig Trædal i Sogndal i Sogn. Disse har jeg skannet med 150 dpi og lagt på denne siden. (Kopi av CD).

Per skriver (6.7.99):

Sender "INNSPURTEN" som du har spurt om. Oppsettet fra 24. aug.1944 synes å være en forsøksvis forløper før vi ga produktet navn. Hvorvidt 8. okt.1944 er siste nr. av avisen husker jeg ikke. Det er i hvert fall sannsynlig at den navnløse etterslengen 5/11 er sendt etter at vi besluttet å stoppe INNSPURTEN. Denne etterslengen kan kanskje være sendt p. g. a. parolen helt til slutt. Men vi har neppe fått noen beskjed om å gjøre det (Jeg kan i hvert fall ikke huske det).

Grunnen til å stoppe med INNSPURTEN var en risikoprioritering. Vi fikk utover høsten i større grad Milorg-aktiviteter som vi prioriterte langt høyere. Avisen gikk jo til "Jøssinger" som i Sogndals-området var faste i troen uansett.

Ludvig og jeg har "signert" avisene ved at Ludvig ikke satte bindestrek foran årstallet når han skrev, mens jeg satte bindestrek der.

Jeg kan tilføye at – som du sikkert ser uten min hjelp – mange av arkene med svart trykk er første brevark, mens de blå er kopier.

Vi slo hardt på Bestefars maskin og fikk så vidt jeg husker ut noe mer enn 10 (kanskje opp mot 14?) leselige kopier. De blå gjennomslagene er vel "representative" for det som ble sendt ut. Det ser ut til at vi har beholdt de fleste av førstearkene.

Følgende aviser er gjennomslag: Aug. 26, Aug. 28, Aug. 30, Sep. 3, Sep. 5 (meget dårlig gjennomslag), Sep.15, Sep.19, Sep. 22, Sep. 23 og Okt. 3.

Per forteller at de hørte nyhetene fra London i rekkefølge på fransk, tysk og engelsk for at de skulle kunne få med seg alt så nøyaktig som mulig før de satte seg ned ved bestefars gamle maskin fra 20-årene og skrev.

Ludvig forteller (14/1-2000):

Radioen vi hadde i Sogndal under krigen var en Huldra, en svær affære. Samme slaget hadde vi på Ski (Huldra 2, som kom i 1938, 75 cm bred). Den sto på et bord i spisestuen i nærheten av sofaen og orgelet.

Bordet med radioen (1953). Nå er det Huldra 4 som står der.

Det var lagt en løper over den for at ingen skulle se hva det var. Så ble vi enige om at vi måtte gjemme den vekk. Vi pakket den inn i putevar eller laken og gjemte den på låven under høyet der det var tørt og fint. Vi skrev avisen med mange blåpapir. Etter en tid brukte vi en mindre radio med hodetelefoner som

 

Kontoret med skrivemaskinen (1959). Medisinrommet er bak veggen til høgre i bildet.

sto på medisinrommet, innenfor kontoret. (Per forteller at den var satt sammen av flere deler og var åpen slik at de kunne se rørene gløde). (Det var ikke uvanlig at folk leverte inn kabinettet til tyskerne og beholdt selve radioen. Av en pasient lånte Bestefar en radio med hodetelefoner. Den virket ikke og han fikk rimeligvis urmaker Vatlestad til å få liv i den. Det ble også fortalt at Bestefar under krigen hentet en radio som han åpenlyst fraktet på en sykkel gjennom Fjøra). Bestefar hadde antenne fra taket og opp til toppen av tujaen. Antenneledningen ble strukket inn fra stuen. Det var gode lytterforhold og ikke vanskelig å få inn London. Vi fikk beskjed om å holde opp med avisskrivingen av Ulstein. Vi drev også med andre ting så dette var en sikkerhetsrisiko. Ulstein holdt til i et hus oppe i dalen. Det var sikkert mange som kjente til det, men de fleste brød seg ikke. Det var visst bare en nazist i Sogndal og han gjorde ingen fortred. Men en kar for rundt i Sogndal og skravlet om ditt og datt. Han ble derfor bedt om å holde kjeft. Nå fikk pipen en annen lyd: "Det kom en sunnmøring og truet meg med pistol!".

Det var på denne tiden at Bestefar hadde brukket beinet og vært på sykehuset i Lærdal. Det varte ikke lenge før han ville ha fjernet gipsen, han mente det grodde raskt. Dr. Christophersen som hadde satt inn et ledd minnet han om at det grodde sikkert fort for en 20-åring, men ikke for en på 70 år. Bestefar maste om å få komme hjem og dro før bruddet var grodd med gipsen på foten. Det var litt av et styr når Per og jeg skulle hjelpe ham å bade i badekaret. Den ene måtte holde foten mens den andre fikk ham oppi. Beskjeden fra Christophersen var klar, han måtte ikke å gå på beinet til å begynne med, men det gjorde han jo! Benet ble derfor aldri godt å gå med.

Straks kapitulasjonen kom den 8 mai dro vi til samling på Høyanger hotell. Alle var dødstrette. Vi hadde reist og gått 3 døgn uten søvn. Først til Frønningen (hovedkvarter, treningsleir) og deretter med skøyte til Høyanger. Vi måtte stå hele tiden. På hotellet satte jeg meg ned ved et bord og ble traktert middag sammen med 3 andre. Personen tvers ovenfor meg løftet gaffelen og sovnet umiddelbart i sittende stilling med gaffelen i hånden.

Arne Grønhaug forteller:

(Arne var 11 år i 1944. Om sommeren var vi i Sogndal til skolen i Kragerø begynte)

Jeg kom styrtende inn på kontoret med ett eller annet. De ble bleke i fjeset der de satt ved skrivemaskinen samt en radio. Det var en Huldra eller en Radionette med viser. I vedhuset var det en svær, høy og ustabil stabel av ved. Dersom det kom rykter om at en razzia var i anmars fikk jeg høre at de skulle de hive radioen ut dit og la hele stabelen ramle over den.

Per skriver (8/9 og 14/12-1978) noen kommentar til Lien-Krossens hovedoppgave:

Den første gruppen Ludvig og jeg arbeidet med hadde kontakt med Milorg på Voss. Vi håpet å få forsyninger ved bestilling gjennom Voss, men det viste seg å være en blindvei. Senere kom noen Lingekarer (Ragnar Ulstein m. fl.) til Sogn. Det var den rette kontakten, men vi visste ikke om de var provokatører før etter lengere tid, da de fikk legitimert seg ved hjelp av en særmelding over radioen fra London. Som gruppe gikk vi aldri over til dem, men enkeltvis tok vi sjansen uten å nevne gruppen. Vi fikk etter hvert de riktige kontaktene etter mange forgjeves slag i luften.

Den gruppen vi først deltok i Sogndal var den som i hovedoppgaven er kaldt "Gruppen til student Tylden", i den forstand at også Tylden var med. Jeg har egentlig aldri sett på gruppen som "Tyldens gruppe", men betegnelsen kan skyldes at Tylden var den av oss som mente å kunne skaffe oss våpenforsyninger m. v. gjennom kontakt han hadde til Voss. Til meg fortalte han at det var hans bror, Per Tylden, han hadde kontakt med der. Per Tylden var, så vidt jeg husker, den gang lektor på Voss. I følge den yngre Tylden i Sogndal hadde hans bror en plass i Milorg-organisasjonen (betegnelsen "Milorg" brukte vi riktignok ikke da) med mulighet til å formidle våre ønsker. Jeg var på vår gruppes vegne en tur til Hans Heiberg (den senere distriktssjefen) for å drøfte mulighetene for våpenslipp. Heiberg ga meg avmerket forslag på kart til plass for "slipp" av våpen ved et vann inne på Heibergs skogseiendommer. Dette ble, om jeg ikke husker feil, deretter levert Tylden for videre formidling til hans bror på Voss. Dette ga imidlertid ikke resultater, så for oss fortonet forbindelsen til Voss seg etter hvert som "død", en blindgate. Det viste seg også at man i Storbritannia gikk inn for direkte forbindelse til Sogn ved å sende de Linge-folkene vi senere fikk kontakt med.

Angående vår første Sogndal-gruppe kan for øvrig nevnes at vi utarbeidet en organisasjonsstruktur med inndeling av distriktet i "roder", - hver rode med en utpekt ansvarshavende som skulle være det eneste bindeleddet til overordnede og som selv skulle plukke ut medarbeidere i sin geografisk avgrensede "rode". Derved ville vi unngå mer omfattende opprulling hvis deler av systemet ble oppdaget. Til gjengjeld måtte – hvis en av nevnte "ansvarshavende" skulle bli tatt – hele arbeidet med utplukking av medarbeidere i roden gjøres på nytt. Dette arbeidet med rode-systemet kom ikke skikkelig i gang p. g. a. nevnte usikkerhet angående riktige kontakter utad, og fordi Linge-folkene begynte å melde seg. Vi følte egentlig at gode opplegg ble liggende ubenyttet, og at kanskje utpeking av personer m. v. fikk et visst preg av tilfeldighet mer enn av lokalkjennskap, men det er ikke så lett å dømme om dette. Bekreftelsen på at Linge-folkene var "ekte" kom for sent til at presentasjonen av nevnte opplegg ovenfor disse ble aktuell. Vi fant å måtte ta sjansen enkeltvis når det gjaldt tilslutning til Linge-folkene, som jo for øvrig måtte anses som "spesialistene" på å bygge opp en organisasjon.

                                                              LITT OM KRIGSTIDEN I SOGNDAL

For generell informasjon om dette vedlegger jeg kopi av artikkelen: "Litt om heimestyrkane i Sogn", av Ragnar Ulstein, fra bladet "Jol i Sogn" for 1996. Dessuten fins en hovedoppgave i historie: "Illegalt arbeid i Sogn og Fjordane 1940-45" av Anne-Marie Lien Krossen, Universitetet i Oslo våren 1977.
Mye detaljert informasjon om krigstiden i Sogndal er tilgjengelig i tidsskriftet:  "..So han sa.." , Lokalhistorisk Årshefte, årgangene 2007 - 2010, utgitt av Sogndal Sogelag ved Atle Bondevik

I Sogndal bodde bestefar Ludvig Trædal med stort hus og stor hage. Der var det både husholderske og hushjelp og i ferier var det mye familie og venner på besøk. Slik var det også under krigen der vi var om sommeren. Bestefars gode venn lensmann Faleide sørget for at vi fikk både reise- og oppholdstillatelse, han skrev at Trædal trengte hjelp i hagen. Å få komme til dette fredelige stedet var en fin opplevelse for hjemme bodde vi like ved en tyskerleir. Tyskere på utmarsj eller på motorsykkel var et vanlig syn og mest skremmende var skyteøvelsene i nærheten. Jeg var ikke store karen og husker ikke mange detaljer fra krigen. Jeg må derfor forsøke å gjengi hva min bror Arne og våre eldre fettere Ludvig Trædal (1921-2001) og Per Sodeland (1921-2011) har fortalt.

Tidlig om morgenen den 30 november 1943 startet arrestasjonen av studenter. Ludvig og Per var 22 år gamle og studerte begge i Oslo på den tiden. Ludvig satt på Deichman og ble arrestert da han forlot stedet. Etter registrering og forhør hos tyskerne slapp han fri da han kunne bevitne at han var med i Sivilt luftvern på Ski. Han fikk høre av en tysk vaktsoldat at de var utkommandert kl. 3 om morgenen fordi det gikk rykter om at studentene skulle gjøre opprør. Han fikk et grensebevis slik at han kunne reise til bestefaren dr. Ludvig Trædal i Sogndal i Sogn. Per fikk varsel om arrestasjonen på forhånd og syklet sydover til Moss der han tok fergen til Horten. Han var innom oss i Kragerø der han bodde noen dager til far fikk plass til ham i en skøyte som gikk til Lillesand. Derfra syklet han hjem til Kristiansand. Han skrev til Ole Skøyen i Sogndal som satt på et offentlig kontor slik at han fikk grensebevis og tillatelse til å arbeide i skogen. Deretter kunne han reise på normal måte til Sogndal. Bestefar satt med en stor hage på Bahus og Ludvig og Per ble "ansatt" hos ham som "gårdsgutter".

På nyåret 1945 måtte Per gå med en melding til Knagenhjelm i Kaupanger. Han fikk tak i en båt ved Hagelin og rodde over fjorden til Eidevika. Han skulle møte en mann på Kaupangerskogen. På vegen hjem ble han våt på beina og det ble etter hvert mye vann i båten. Han ble drivende våt på kroppen, helt opp til livet. Det var iskaldt og han kom hjem midt på natten i meget dårlig forfatning. Han fikk giktfeber og lå en 14 dagers tid (erklæring). Bestefar var meget nøye på at han lå helt i ro han slik at han ikke skulle få noe mén. Under krigen var det flere som fikk giktfeber og feil på hjerteklaffene. Bestefar passet nøye på at Per drakk mye vann med acetyl-salisylsyre, han hadde store litersflasker med dette.
Per og Ludvig lå på et rom på loftet mellom rommene til husholdersken og Bestefar der det var ovn. Det dryppet vann ned fra taket og de måtte flytte sengen til Per for at han skulle ligge slik at han ikke ble våt.
Senere (4 februar) kom tyske tropper på razzia til Sogndal. De fleste av Milorg rømte over til Veitastrond der de gjemte seg i fjellet. Per og Ludvig gikk i dekning hos lærer Nordnes. Han var på bestefars alder og bodde på toppen av Elvebakken over elven. De snek seg ubemerket ut gjennom elveporten og videre opp bakken i mørket. Det var ingen som så dem der de gikk i skjul langs elven.
Det ble faktisk ikke noen razzia av hus i Sogndal. Tyskerne fortsatte oppover dalen til det gamle hovedkvarteret (Elvagjeng) og videre til Hafslo der det hadde vært våpenslipp. Senere kom de over fjellet fra Fjærland til Veitastrond. Det var ikke veg videre, men tykk is på vatnet. Der ga de seg til å sprenge isen med håndgranater og laget et forferdelig leven. Til sist dro de tilbake til leiren i Høyanger. En av dem, som tok kontakt med Ludvig, hevdet at de hadde sprengt granater for å fortelle at de var på veg. De visste at krigen snart var slutt og var redde for konfrontasjoner.
I Høyanger var det tyskerleir siden det var viktig å vokte og forsvare Aluminiumsverket. Da Per og Ludvig dro inn i leiren var den pyntet overalt med løv og granbar "for å feire freden!"
Ludvig hadde liggende et maskingevær på en stol på rommet sitt. Noen hadde tatt det og lagt et usikret gevær der i steden. Oppå lå genseren til Ludvig. Den 17. mai var en stor dag. Men plutselig gikk det opp for Per at det også var Ludvigs bursdag. Da han kom på besøk skulle Ludvig ta på seg genseren. Den hadde imidlertid hektet seg fast i avtrekkeren slik at skuddet gikk av. Kulen passerte like forbi den venstre overarmen til Per. De var ikke sikre på hvorvidt kulen hadde gått utenfor eller innenfor armen. De dro hjem etter noen dager. Ludvig var vakt på en lastebil som førte NS-folk til en samlingsleir på Helgheim i Sogndal. Enkelte folk langs veien spyttet etter dem. Etter en strabasiøs tur østover kom de begge seg til Oslo der de var med i den store paraden til hjemmefronten 9 juni.

Karl-Ludvig Grønhaug
27.07.2000

 

Ludvig forteller fra sin barndom og ungdom frem til krigen:  http://www.kgroenha.net/Ludvig_minnes.doc