JAN MAYEN HISTORIE - BEERENBERGBESTIGNINGER

BEERENBERG BESTIGNINGER GJENNOM TIDENE

I fortellingen under skrevet av stasjonslegen Per Wexels, nevnes det ikke navn på den andre personen som deltok på turene. Jeg hadde en mistanke om at dette kunne være Magne Råum, noe Råum kunne bekrefte da han deltok på Ishavsforeningen Jan Mayens treff på Haakonsvern 17-19/8 2001. Råum kunne legge til at da de besteg Haakon VIIs topp, var det siste stykket opp så isete og hardt at de hugg trinn med tollekniver og på den måten tok seg opp de siste metrene.
På siden "Wexelsen-slekt" oppgis følgende personalia om Per Wexels: Per Wexels f. 19 feb 1915, Odda. Lege Kristiansand, overlege Oslo, g. Susan (Sue) K. Job, 1944, England, f. 18 des 1920, England. Krigsinnsats (bl.a. Kompani Linge, 52 British Div.). Per døde 30 des 1996, Oslo.

Følgende beretning er sitert fra Den Norske Turistforenings årbok 1947.

Med ski til toppen av Beerenberg

Tekst Per Wexels

Jan Mayen, øya i Ishavet ligger på 71 gr. N og 8 gr. V og er bekjent for sitt urolige vær. Den spilte en meget viktig rolle under krigen p. g. a. meteorologiske observasjoner, og i fire lange år trosset en norsk garnison værgudene på Jan Mayen og forsvarte den meteorologiske stasjon mot tyske flyangrep.
Hele den nordlige delen av øya opptas av Beerenberg, som raker opp av Ishavet som en kjegle med avskåret topp. Det er et av Nord-Europas høyeste fjell ca 2 300 m. o. h., en utslukket vulkan, som nå i sin iskalde majestet utgjør en av de mest utilnærmelige, men mest betagende fjellformasjoner man kan tenke seg. .
Beerenberg er ofte innhyllet i skyer og tåke, men av og til frigjør det seg, og man har sett dette mektige fjell ligge badet i polarnattens måneskinn eller opplyst av flammende nordlys, blander der seg med frykten for dette ugjestmilde fjell en trang til å bestige toppen og samtidig utnytte det fantastiske skiterreng, som dette fjell med sin store brekrave utgjør. Det var en slik natt i slutten av året 1943, at jeg bestemte meg for å bestige Beerenberg ved første anledning. Jeg måtte smøre meg med tålmodighet, 25. januar kom sola for første gang over horisonten, været stabiliserte seg noe og det var full anledning til å trene i skiløpning i hovedstasjonens nærhet.
21. mars var det tidlig om morgenen ikke en sky på himmelen, Beerenberg lå lysende i det blendende sollys med svak røyk av snøføyk rundt toppen. Det var to av oss som bestemte oss for å gjøre et forsøk og utrustet med ishakker, tau og proviant bega vi oss i vei. Etter ca. 2 timers tur nådde vi brekraven, hvorfra det er en jevn oppstigning til de siste bratte 400 m. I løpet av en halv time dannet det seg skyer i sør og like etter var vi innhyllet i tykk tåke, så vi hadde ikke noe annet valg enn å følge våre egne spor tilbake til stasjonen. .
23. mars gjorde vi igjen et forsøk, været var strålende til å begynne med, men litt inn på breen ble vi overrasket av en snøstorm fra sør, og måtte oppgi forsøket..
5. april var det svak vind fra nord, god siktbarhet under skydekket og 3 kuldegrader. Skiføret var fint og vi bega oss igjen oppover. Etter 3 timers stigning var vi kommet et godt stykke oppover breen, men en stadig påøkende vestavind gjorde at vi ikke fant det tilrådelig å fortsette lenger, i særdeleshet da v ikke kunne se Beerenberg gjennom skydekket. Etter en fin utforkjøring var vi atter tilbake ved stasjonen.

Beerenberg på Jan Mayen, sett fra sjøen. Foto Askheim

6. april - Skjærtorsdag - bød på lettskyet vær, noen truende skyer i horisonten, men i nordvestlig retning var det klart. Vi kunne ikke se toppen av Beerenberg da vi startet ved 10-tiden. Etter å ha klart stigningen var vi ved 13-tiden atter et stykke inne på breen, men til vår store skuffelse rullet det tett tåke inn over breen fra sørøst. Det var nesten vindstille og føret var utmerket, så vi bestemte oss for å fortsette med kompassretning mot toppe videre oppover breen. Etter 4 timers tur hadde vi en halv times hvil med kaffe cornbeef og kjeks. Været var meget usiktbart, det snødde snart fra sør, snart fra nordøst, men det var påfallende skrapt lys. Vi diskuterte nå om vi skulle gå lengere opp eller ikke, og heldigvis bestemte vi oss for det første. En halv time senere steg vi opp gjennom de siste skyformasjoner, og som et Soria Moria slott lå toppen av Beerenberg lysende hvit mot den sterkt blå himmel, og under oss tåkehavet så langt øyet kunne se. Vi tok peiling midt på skaret som leder opp til kraterranden og etter 6 timers stigning var vi ca. 500 m fra randen. Det var nå så bratt og snøen så hard at det ikke lønnet seg å fortsette på ski lenger. Vi satte fra oss skiene, byttet på oss piggstøvler og rigget opp et ca 20 m. langt tau mellom oss.

Beerenberg tatt fra "Tåkeheimen", en topp 300 meter fra hovedstasjonen. Foto Per Wexels

Det ble brattere og brattere etter hvert som vi nærmet oss randen, og de siste 100 m måtte vi flere ganger hugge inn feste for foten i den harde skare. Uten større vanskeligheter svingte vi oss inn over den ruglete randen og sto på den ca. 20 m brede kraterkant. Krateret er ca. 100 m bredt og ca 200 til 300 m dypt. I bunnen av krateret ligger en isbre, som så i store sprekker lik en stivfrosset foss velter seg ned gjennom en sprekk i krateret mot nord, og helt ned i sjøen over 2 000 meter nedenfor. I mellomtiden var tåken forsvunnet, og vi hadde et fullstendig utsyn over den lille øya, de mektige fjellformasjoner nede på Sør-Jan, det smale midtpart med stasjonen og den glitrende sjø som omgir det hele. Kraterkanten er noe opprevet, så det danner seg noen pigger her og der, den høyeste opp mot nord. Det eneste tegn til liv var tydelige revespor i den løse snøen på kanten. Vi hadde brukt vel 7 timer opp og p. g. a. den intense kulde som på tross av sola rådet, bestemte vi oss for å ta fatt på nedstigningen uten å forsere den høyeste toppen mot nord. Forsiktig krøp vi nedover den bratteste delen, det var her tydelige sprekker å se, men de var dekket av entynn skarskorpe. Vi hogg et stort hull i en sprekk ca 50 meter nedenfor kraterranden, og steile blå isflater begrenset den 3 m brede sprekk så langt øyet kunne se. Utforkjøringen var fantastisk, det første stykke noe skavlet, og så bratt at man stadig måtte bremse på farten ved store kurver. Men etter hvert som man kom nedover, ble det styresnø med et jevnt, fast underlag og rett nedover bar det med svimlende fart til kanten av breen. Idet man kommer fra breen over på fast grunn, blir det en liten motbakke, som naturlig stopper farten. Vi var temmelig medtatt i leggene etter den harde påkjenningen, men snart etter bar det nedover de snøfylte daler og skar til hovedstasjonen ved sjøen. Helt ned brukte vi under 1 time.
12. april var været igjen fint, og vi bestemte oss for å nå selve toppen. Turen opp var som sist, men været var fint hele tiden. Vi brukte skiene litt høyere opp i skaret enn sist, men jeg vil ikke anbefale andre som kommer til å forsøke en skitur på Beerenberg, ikke å ta dem lenger enn til den første store iskulen som ligger ca. 500 m nedenfor kraterkanten. Det tok oss vel 1 times tid å forsere den høyeste piggen, men det var vel verdt strevet p. g. a. det gode overblikk man fikk av breen fra kratersjøen. Utforkjøringen var denne gang om mulig ennå bedre enn første gang, føret var bedre, det var ikke kaldt og nå visste vi at det ikke var noen risiko å sette rett utfor, når man først var kommet ned på brekraven. Det smakte godt med et badstubad og en dukkert i Lagunen gjennom et hull i isen etterpå.