Under
arbeide

Gården som forsvant
barndommens paradis
   

 
 Dette fjøs var egentlig en del av en stor gammel lystgård der rike folk nede i byen kom for å nyte  sommerens gleder. Men så gikk hele virksomheten konkurs og Walter og hans bror kjøpte bruket i 1930. Broren drev den andre delen som hadde gartneri. Store trær ble fjernet for å gi sol og næring til åkrene. Rasjonell drift var viktig for nå kom krigen med mangel på mat. I denne store låven husker jeg at Walter hadde over 20 kyr samt en diger okse. Oksen hadde stor ring i nesen og var ganske skremmende. Mest gøy var det å hoppe i høyet, det var det mye av. En gang mistet jeg lua i høyet. Den hadde mor strikket. Lenge etterpå fikk noen tak i den før den forsvant inn i ei ku.

Så herskapelig var det en gang, - lenge, lenge, før min tid

Her er de koselige menneskene jeg traff på gården, Edit, Carl og Walter
 
På gården var det mange høns
 
En dag fikk jeg to kyllinger

Det var her foran eika jeg lærte å sykle med lånt sykkel

Gården med Kjempehaugen ca 1943  (Akvarell av Kåre Nilsen)
Om vinteren kan du tro at det gikk fort på ski ned Kjempehaugen
 

Den vakre Kjenna der vi kunne gå på skøyter om vinteren.  (Maleri av Håkon Orre *).
Foran Kjenna gikk stien der jeg vandret til skomaker og sykehus. Så var det over en jernbanelinje. 
Der pleide jeg å legge en ett-øre på et spor. Da jeg kom tilbake var den blitt en stor rund skive.


Veien fra byen og opp til gården  (Maleriet av Tore Juell *)

    
                                          Videre på veien fra byen ved Utsikten   (Foto ukjent)
                                 Oppe i skråningen til venstre sto det en gammel jernbanevogn der jeg gikk i speideren.
 
Så kommer jeg tilbake i 1984, 35 år etterpå. Da var det ikke mye igjen av gården, bare hovedhuset og den digre eika. Der fjøset sto var det et digert supermarked. I 2003 vandrer jeg igjen rundt på gamle tomter. Nå er alt borte, til og med den digre eika som var ca. 500 år gammel. Nå var det tre skoler og boligblokker på de store frodige åkrene. Nede ved den vakre kjenna var det en gang fint å vandre, men nå var det blitt et ufremkommelig villnis.

Retur til hovedeside

* Bilder hentet fra boken "Malernes Kragerø" av Sigbjørn Larsen, utgitt på Skjærgårdsforlaget i 1996.