Mollen forteller (utdrag av brev 26/10-91). Bilde 162

- Er rørt at du tenkte på meg med det bildet av hunden og mig. Det er en hel historie om dette. Bildet er fra 1916, altså midt under 1ste verdenskrig og jeg var 8 år. Det var om sommeren for jeg hadde skolefri og fortærte min frokost på "bryggja" og så på "bauten", som var det store der ute i Lavik. Vi hadde jo ikke elektrisk lys, det kom så sent som i 30-årene efter jeg var gift. Derfor gjorde dette lyset inne i "bauten" så eventyrlig. Jeg sto altså der og glodde og spiste brød med "hvalmargarin", ikke noe godt, men det gled ned. Så kommer det en liten sort hund ned landgangen og rett til mig. Den øynet vel at jeg ville dele mitt brød med den, og der var den heldig. Som du vet har jeg alltid vært gal efter dyr, men mor sa jeg skulle ikke få lov å ha hverken katt eller hund før jeg var 12 år og kunne behandle dyr. Men denne lille sorte som fikk mitt brød den sommerdag i 1916 den ville ikke skilles fra meg. Ikke jeg heller. Jeg fikk den med hjem og holdt den skult i uthuset, inntil Tina oppdaget det. Da ble det slutt. Far ringte Bergen politikammer for å melde fra til eventuelle eiere og hvis ingen meldte seg skulle den sendes tilbake til Bergen politikammer for avlivning. Det gikk i 14 herlige dager med "Odin" fra morgen til kveld, så var det ubønnhørlig slutt. Men denne var bare den første av 3 hunder jeg bekom på samme ulovlige vis, en sjefer først og så "Seppo" som du kanskje husker, som jeg fikk beholde. Det var så morsomt med det bildet du sendte. Glemte ting kom frem igjen og jeg var igjen barn i Lavik med glede og stor sorg da jeg måtte skilles fra de 2 første hundene. Senere fikk jeg også "Thomas", stor og rødgylden i pelsen, kastrert hannkatt, tykk og god. Både den og Seppo levet til efter jeg kom til Åmodt i 1930.