Minneord om Sigrun

Takk skal Karl Ludvig ha som ringte til meg denne lørdagen i januar. Astrid hadde ringt noen dager i forveien og fortalt at Sigrun var død. Så uventet, så uvirkelig, så sårt - -
Så fikk jeg vite mer av Karl Ludvig om det som hadde skjedd.
Brått og uventet fikk Sigrun reisebud. Så slapp hun altså å være noen til bry, om helsa skulle svikte, noe hun var redd for. Men dette skulle selvfølgelig ikke skje nå!
Om 15-20 år kunne vært mer passelig, mener vi. Men Guds tanker er høyere enn våre. Han har plukket en blomst som han hengte i sin hage.
Siden jeg fikk vite at Sigrun var død, har tankene mine kretset mye om "gamle dager", om Lovisenberg. Vi var 9 stk. som begynte som sykepleie-elever i januar -55. (Da het det ikke studenter som nå). Vi flyttet inn på Diakonissehuset, bodde på saler, A og B salen. Og på B salen bodde en livat gjeng, 4 stk. fra Helgeland + Elsa fra Jølster. Og på den salen ble de "omdøpt" alle sammen. Og hva var vel mer naturlig å kalle Sigrun for enn Mami? Hun ble faktisk som en mor for oss, siden hun var den eldste.
Siden vi var så få i kullet vårt, ble vi ekstra godt "sammensveiset". Det var rike år med både sorger og gleder.
Men de 3 åra gikk utrolig fort og så skulle vi skille lag. Jeg ble plassert i Vadsø og ble godt mottatt. Men det var noe ekstra da Sigrun kom noen måneder senere! Og hun falt veldig fort inn i miljøet, både på Søsterhjemmet og i menigheten.
Vi har en forening i Vadsø, Menighetsringen. Tidligere het den Diakonisseforeningen. Jeg er sekretær nå og det er interessant å lese i denne protokollen. Svært lite er skrevet om -58, det året vi kom. Men fant et lite utdrag fra årsmøtet i -59: " 2 av styrets medl. gikk ut ved loddtrekning. Det ble - - - og kasserer Sigrun Iversen". Hun måtte komme ganske fort inn i styret, skjønner vi da.
Så fant jeg en kjæreste ganske fort her i Vadsø og høsten 59 giftet vi oss på Sunnmøre. Da vi kom opp igjen, kom Sigrun med et nydelig fat, rødbrunt og solid. Hver gang vi har fisk til middag - og det er ikke sjeldent - er fatet i bruk.
Sigrun var en kjær gjest i hjemmet vårt. Hun var flink med hendene. En gang kom hun med et forklæ hun hadde sydd til Asbjørn. Hun syntes ikke det var nok med et lite kjøkkenhandklæ. Asbjørn har forklæet enda, men lomma som var så kunstferdig laget, er borte - utslitt. Hun hadde applikert en jeger med børse og hund, for Asbjørn var så glad i å gå på jakt.
Selv om Sigrun på mange måter kunne virke alvorlig, så hadde hun humor. Ingen i verden kunne lese fra "Vett og Uvett" som hun! Det gjorde hun i elevtida og det gjorde hun i venners lag i Vadsø. Og den dag i dag må vi le når vi hører opplesning fra denne boka. Da tenker vi på Sigrun - - -
Sommeren 2000 mistet vi vår kjære sønn, - 35 år gml.. Det gjorde så utrolig godt da Sigrun ringte. Hun hadde jo også mistet sin sønn - samme alder - noen år tidligere. Savnet var så tydelig til stede, men hun hadde kjempet seg frem til en tro og visshet som trøstet oss mye.
Jeg må stoppe her, men tankene og minnene strømmer fortsatt på. Sigrun var en kjær kulling og venn. Vi ber om styrke til dere som har mistet henne nå, i nærmeste familie. Men hun har jo bare gått foran hjem!
Fred med Sigrun's gode minne.

Ragnhild

Fra Sigruns album

Ragnhild og Asbjørn med vesle Anne -Rigmor i 1961.