Fra boken til Sverre Løberg: "Det jeg husker best", Aschehoug, Oslo, 1966, side 31:

Et navn som bør huskes er Halfdan Wexelsen Freihow. En stri natur, men hva ga han ikke oss yngre! Det var dramatikk over Gjerpen kirke og prestegård, da fremmede tropper besatte landet. Gjerpen prestegård var den siste offentlige bygning i vårt distrikt, hvor det norske flagg ble strøket. Jeg firer ikke, sa Freihow den gang, da heller gå under "med flagget til topps". Kommandanten i Skien hadde fått rapport om Freihow og besøkt ham. Det ble et dramatisk møte, kommandanten ble stillet overfor en sterk nasjonal front. Med Freihow fikk av den samme kommandant, klart uttalt til en fra den norske lokale administrasjon som var tilstede, den gullkantede attest at han var den galeste prest kommandanten hadde truffet: "Der verrückte Pfarrer". Men intet kuet Freihow, hans kurs var trukket opp. Av angst for at det nazistiske kirkedepartement skulle fjerne det alt vesentlige i den norske kirkebønnen (for Freihow det eneste viktige), laget biskop Berggrav en ny, Bønnen for kongen var ikke med i den. Men nær alle prester i kirken bøyet seg og tok den lojalt i bruk. Bare ikke Halfdan Wexelsen Freihow. Han alene i det norske presteskap søkte avskjed. Denne avskjedssøknad ble i departementet tilføyet ordet "sykepermisjon", i et brev han fant senere. Men umiddelbart etter avskjedssøknaden ble han ringt opp av en tjenestemann i departementet, og foreholdt at dette gikk ikke. Freihow sto på sitt og svarte: "Trur De eg vil vera embedsmann i eit søppelstyre?". Det gikk over atten måneder før de fleste av kirkens embedsmenn fulgte ham og la ned sine embeder. . . . . .