Marie Wexelsen forteller om et gjenferd på Østre Toten prestegård.

Denne historien fins i en stor bok med mange spennende beretninger: "Mystiske steder i Norge", av statsstipendiat og folkeopplyser Ørnulf Hodne (Cappelens forlag, 2000). Han har hentet den fra en avisartikkel med navnet "Tre underlige historier" skrevet av konservator Albert Jacob Lange (1856-1922). Avisartikkelen er udatert, men må være fra tiden like etterat Marie var død. Historien er dessuten gjengitt i Hjemmet nr 51, 2001, s. 20 av Nina M. Rambøl med bilder fra prestegården og intervju med nåværende prestepar.
Lange forteller at han var tilstede dengang Marie Wexelsen fortalte historien. Det skjedde på et juleselskap hos enkefru (Bolette Cathrine) Wexels i Kristiania i slutten av 1870-årene i flere vidners nærvær og begivenheten skal ha skjedd på Hoff prestegård "en tid tilbake". Lange skriver: "Jeg skal bemerke at frøken Wexelsen var en meget religiøs og alvorlig dame, og at hun ikke fortalte os en historie, men en virkelig oplevelse". Han håper at hun ikke tar det ille opp at han nå, over tretti år senere, offentliggjør den i avisen.

Marie kom til Hoff prestegård en julekveld sammen med en kristianiadame. Ved aftensbordet ytret prestefruen noen ord om et spøkelsesrom i annen etasje, men presten bebreidet henne for å ha nevnt det; det kunne bare skremme gjestene unødig. De to damene gikk tidlig opp for å legge seg. Sengene sto etter hverandre på en langvegg vis-a-vis en stor kakkelovn. Midt foran sengene sto et bord med to tente lys, og foran dette en gammel lenestol. Kristianiadamen var trett etter den lange reisen og la seg straks til å sove. Marie satte seg i stedet i lenestolen for å lese før hun gikk til sengs. Da hun var ferdig la hun boken i fanget for å tenke over hva hun hadde lest. "Idet hun saa op, fik hun øie paa en prest i gammeldags ornat staaende like foran hende med et bedende blik og pekte i retning av kakelovnen. Derefter forsvant synet straks. Frøken W. tørret øinene og mente at det var et fantasifoster, kanskje fremkaldt ved, hvad prestefruen hadde sagt. Hun gik imidlertid til sengs; men idet hun slukket det siste lys saa hun atter den samme skikkelse staa foran bordet og bøiet over dette mot hende, idet han ogsaa nu med samme bedende blik pekte mot kakelovnen".
Da hun neste morgen - julemorgen - skulle følge etter kristianiadamen ned i stuen, tok hun med seg et tent lys for å se bedre på loftet og i trappen. Men idet hun skulle gå ut av døren, sloknet det. For å få det til å brenne igjen tok hun en svovelstikke fra en beholder på veggen og strøk den mot brannmuren. I samme øyeblikk som lyset tentes sto presten foran henne for tredje gang, men nå ved siden av kakkelovnen og pekende mot brannmuren. Vettskremt styrtet hun nedenunder og fortalte verten hva hun hadde sett. Han ba henne tie om det. Men etter gudstjenesten ble han og frøken Wexelsen tilbake i kirken, der det hang malte portretter av en rekke Toten-prester. Han ba henne se nøye på dem og peke ut den som lignet gjenferdet. Etter å ha betraktet alle bildene nøye, gikk hun tilbake til ett av dem og sa: "Dersom jeg ikke har sett et fantasifoster, saa er det han der."
Dette var portrettet av en prest ("navnet bør ikke nevnes") som ifølge sagnet skulle ha drept et lite barn han hadde med sin tjenestepike; barneliket ble aldri funnet. "Længer ute i julen traf sognepresten i stilhet avtale med en murer og en anden - vistnok kirketjeneren - om at slaa hul paa brandmuren i værelset ovenpaa i prestegaarden. Og her fandt de et barneskelet, som blev begravet i al stilhet av presten. Og senere skal der aldrig ha "spøkt" paa østre Toten prestegaard. Jeg har gjengit denne tildragelse, som jeg hørte den av frøken Wexelsen og skal ikke indlate mig paa forklaringer" avsluttet konservator Lange. (Han forteller videre i boken til Ørnulf Hodne om merkelige ting han opplevet i Eidsvollsbygningen høsten 1902).

 

Tilbake

PS: Det kan nevnes at min mormor, Maries niese, også var litt "synsk".