Klikk på bilder

                                        Minner om Lillemor
                                                                               
  Karl-Ludvig Grønhaug (2023)

Jeg møtte Klara i april 2008. Vi var begge 70 år og hadde en felles indre smerte ved å ha mistet et barn samt ektefelle. Vi fant tonen ganske fort. Det var ikke vanskelig, hun hadde et vinnende vesen, var hyggelig og omsorgsfull. Høsten før var hun blitt pensjonist etter lang virksomhet som logoped ved Bærum sykehus. Nå hadde hun av og til pasienter privat. Hun var fortsatt meget aktiv og hadde nylig studert teologi på Blinderen. Nå hadde hun "hjemmekontor" og fikk sendende oppgaver i teologi som ble besvart på epost. Og så dro hun hver uke fra Asker til Tøyen i Oslo som nattevakt i Kirkens SOS. Der fikk man alt fra tulletelefoner, til nødsamtaler fra folk som ville ta sitt liv. Å få parkert en bil i gatene der var en stor prestasjon. Da var det greit å kjøre henne dit og hente om morgenen. Selv fikk jeg undervisning og aksept på å være med på SOS-laget. Hun var også sekretær i "Ys-men" i Asker (en støtteklubb for YMCA), men hadde gått over til Østenstad Ys-m. før min tid. Dette angret hun litt på siden da hun savnet gamle bekjente, men nå hadde hun leilighet i Leanglia i nærheten av kirken. Venninder anbefalte henne å stille som president i klubben og etter en tid ble hun valgt. Hun ble den første kvinnelige president og banet veg for andre kvinner. Styret var helt mannsdominert. Foregående president skulle lære opp den nye, men dette ble sabotert. Vi strevet selv med å legge opp det nye års møteprogram og å invitere fordragsholdere. Senere kom nye kvinnelige presidenter og Klara ble selv valgt en gang på ny. I 2016 flyttet hun til en mindre leilghet på ett gulv på Vettre.
Var det Covid som tok "knekken" på oss. Den førte til en tretthet i kroppen som vedvarte siden. Vi tok 5 injeksjoner og testingen var positiv en gang uten at vi merket stort til det.
Så var det hytta. Den snakket hun om ofte og det varte ikke lenge før jeg fikk være med på weekend på Nordseter. Der fant hun ro og fred. Hun fortalte det hadde hendt at hun dro dit sent om kveld og at hun trivdes med å dra langt til fjelds med matpakke og kaffe. En gang hadde hun vært to ganger på Neverfjell samme dag. Etter slike turer var det godt å kose seg med kaffe på kjøkkenet sitt. Hytta hadde hun kjøpt i 1989 da moren var død for å ha et sted å bo ved besøk i barndommens by. Hytta var gammel og grå, men det varte ikke lenge før den ble rødmalt med hvite vinduslemmer. Rundt hytta var det ulendt og hun hentet jord og stein i bøtter og fikk gressplenen på plass. Hun fikk også satt opp et anneks med tre sengeplasser. Uthuset var falleferdig og en sommer tok yngstebroren Helge seg fri og bygde en nytt uthus med baderom med dursj og tørrklosett, samt et gjesterom. Dessuten fikk han lagt inn strøm i alle bygningene. Hytta var et yndet feriested for barn og barnebarn.


             Før salget i 2018. Uthuset er bak granene til høgre.

                   Kaffekos på kjøkkenet

               17-mai 2013

                  17 mai 2014

               Sommer 2008

                                 17 mai 2013

               Måking ved inngangdøren (29.03.2009)

                                                                                                                                                                                              Flere bilder fra hytta

Helge besøkte vi hver gang vi kom til Lillehammer. Han var vaktmester på Victoria hotell og sørget for at vi fikk et førsteklasses rom når vi overnattet der. Vi var ofte innom kontoret hans for en prat og en kopp kaffe. Ellers var vi på besøkt i hans hjem, en pen eiendom i Fagstadveien. For mange år siden hadde han hatt kreft i magen, men da han ble pensjonist spredde den seg. Vi besøkte han på Ulevåll sykehus, men livet sto ikke til å redde. Han døde 31.01.2014. Broren Johs (Johannes) besøkte vi også. Han bodde alene i leiligheten sin nord i byen. Han hadde studert ved UIO og hadde bl.a. jobbet på gartneri på Toten. Han led av depresjon og fikk skadet nyrene etter langvarig  behandling med medikamenter. Han døde 17.12.2008 etter dialyse på Lillehammer sykehus. Jeg møtte ikke eldste broren Hans som var sjømann. Han døde plutselig av slag 30.06.1978.

Klara ble født 8.6.1937 i Øyer hos besteforeldrene Johannes og Klara på Vedumgården. Der hadde hennes mor, Josefa, kommet som 8-åring i 1921 fra Wien der det var stor nød etter verdenskrigen. Johannes og Klara var barnløse og tok imot den vesle jenta med stor omsorg og kjærlighet. Samme omsorg og kjærlighet fikk også Klara. Hun var ofte på besøk der fra gården Sandvadet i Fåberg der foreldrene Finn og Josefa hadde gård. Om vinteren ble hun hentet med spissslede og satt sammen med bestefaren på bjørneskinn. Om sommeren ble hun hentet i karjol. Det var ingen jevnaldrene barn i Øyer. Hun var glad i å møte og prate med folk og vandret rundt på omliggende gårder. Der ble hun tatt godt imot med melk og kaker. Hun fortalte meg mye om alle de underlige menneskene hun møtte. Mange enslige, folk giftet seg stort sett med folk i bygda, helst fra en stor gård og ofte som godt voksne. Derfor ble det mye "innavl" og lite barn. Greide man å få seg make fra Lillehammer eller langt opp i dalen ble det en stor begivenhet. Klara fikk navnet "Lillemor", og det navnet har hun hatt siden i Lillehammer og Øyer. Første dag på skolen ønsket frøken at elevene skulle forsøke å skrive navnet sitt på tavlen. Klara skrev "Lillemor", hun trodde det var navnet sitt. "Nei det er feil, du heter Klara". Hun gikk på to skoler, først Balberglia og siden Kringsjå. Dit var lang vei å gå og det fantes skjelden buss. Hun var tidlig i arbeid og tok bl.a. vaskejobb på pleiehjem allerede som 15-åring.
Vi besøkte Vedum en gang i 2014. Husene var tomme, men oppussing var igang. Mens vi gikk og inspiserte kom naboen Geir Halvor. Da Lillemor sa navnet sitt kjente han henne igjen med en gang og visste alt om familien. Vi var også innom Øyer kirke og fant gravstenen til Johannes og Klara. Den sto nær kirken på sørsida, men er borte idag.


      Husene på gården var pusset opp og gulmalt i 2021.

                      Oversiktsbilde av Vedum Søndre i 2021

                          Gammelt bilde av stedet.

Da Lillemor var liten var Johannes på kår og gården solgt til en fjern slektning. Nå bodde han i kårstua som lå tett inntil hovedhuset som var forbunnet med en glassveranda. Han fikk føråd med alt han trengte i matvarer, melk, smør, ost, og lød ingen nød. Lillemor syntes i ettertid at det var svært tungvindt for dem. Ikke hadde de lagt inn vann og vask. De måtte inn i hovedhuset å hente vann og tømme vann i et sluk nedenfor huset, sommer som vinter. Det var utedo i fjøset. Telefonen måtte de ta i hovedhuset. Etter at bestemor døde (1947) bodde Johannes mye på Sandvadet. Da mente den nye eieren at han måtte slippe å betale føråd, med det ble ikke noe av.
Den 22 april 1940 kom tyskerne til Lillehammer. Mange flyktet opp i fjellet til hytter og sætre for å komme bort fra krigshandlinger. Josefa tok Lillemor på sykkelen og dro langs riksveien til Øyer. Det var skuddvekslinger mellom tyskere som dro over Balbergkampen og nordmenn på den andre siden av veien og Lågen. I den verste skuddvekslingen gjemte de seg i veigrøften. Når det stillnet dro de videre. De kom frem til besteforeldrene som antagelig tok Lillemor med seg opp til sæteren. Men Josefa syklet tilbake samme vei. Det ble fortalt at hun ikke var redd for noe. Etterhvert kom det mange russiske krigsfanger til Lillehammer i forbindelse med de store byggeprosjektene i byen og på Nordseter. De sultet og frøs. På Smestadmoen hang de utover vinduene i brakkene mot veien og tok imot matpakker fra Josefa og andre som passerte. Dette var strengt ulovlig, men enkelte fangevoktere lot som de ikke så. Fanger rømte og gjemte seg i byen og håpet å komme seg til frihet. Josefa tok en russer med seg inn til et måltid mens hun spilte "Volga-Volga" på pianoet. Oppslag i byen forkynte at det medførte dødsstraff å hjelpe fanger. Det ble fortalt om en russer som vandret åpenlyst rundt i byen. Han hadde gitt opp alt håp og avfant seg med å bli skutt.

Lillemor ble tidlig med i speideren og ble leder for småspeiderne. Det ble turer til speiderhytta og sommerleirer på Eina, Strandtangen og Stavern. Siste år på Kringsjå hadde de skoletur til Tafjord. Den ble ledet av frøkenen, Olga Selvær, som var velkjent i min familie fra Nord-Norge. Hun var også håndarbeidslærer og lærte dem å strikke, Lillemor hadde mye godt å si om henne. De sang mye i timen, bl.a. "Eg veit meg eit land".  Olga sluttet som lærer i 1960 og flytt et til Lillehammer der hun døde i 1970.
 


                      På skoletur med Olga (i mitten). Lillemor til venstre

                                       Moren sammen med brødrene



                    Klaras foreldre


I 1951 begynte Lillemor på Lillehammer gymnas. Hun tok 3 års realskolde, men da hun ble ferdig fant hun ut at hun ville studere videre. Da skulle hun ha tatt gymnasiet og sluppet siste året. Nå bestemte hum seg for å dra til Oslo for å ta artium på Grimeland på bare ett år. Så var det problemet med å få seg hybel i Oslo. Hun måtte flytte til flere steder. På den tiden ble det gjerne forlangt at man bidro i husholdet ellers ble det dyr leie. En tid i Frognerveien 22, en lite rom i en stor trebygning som forlengst er revet. Egen inngang, men for dyrt. Så hos hr og fru professor. De forlangte at hun skulle servere frokost og vaske. Lillemor måtte lese på harde livet og slikt ble det ikke tid til. Ute i Bærum hos en meget spesiell dame. Naboene sa at hun måtte komme seg vekk, der var det farlig for damen var gal. Damen mente at de kunne ta det med ro, hun hadde attest på at hun var normal. I det minste ble det tid til å lese lekser. Hun fikk artium allerede i 1955, ett år før det som var vanlig, ble immatrikulert på universitetet, og startet forberedende første året. Nå skulle hun ha studenthybel på Sogn der Lillehammer kommune hadde en ledig til utdeling. Men nei, hun hadde søkt flytting til Oslo, da gikk ikke det. Nå tok faren tak i det. Det var han som var pårørende og ansvarlig for flyttemelding. Dermed fikk hun hybel der og ble nabo med Ingrid Rudi fra Øyer. Hun var en god venninde hele livet og ble professor i Oslo. Lillemor tok forberedende våren 1956 og studerte psykologi. Hun fikk mange nye venner i Oslo og om sommeren var hun bl.a. omviser på Maihaugen.

 

 

 

 

 

 

 


          Ung student glad i å gå på tur i naturen

Sommeren 1956 dro Lillemor med tog til Wien.der hun hadde bestilt plass på et pensjonat. Da hun kom frem dit ringte hun til sin onkel Josef som var skreddermester. Han kom straks og hente henne. Det var ikke snakk om at hun skulle bo der, hun skulle bo hos ham. Der ble hun hele sommeren og fikk god kontakt med hele familien. Deretter ble det besøk til Wien stort sett hvert år.
Siden besøkte vi fetteren Hans som hadde en fin eiendom i Wienerwalt utenfor Wien.

Hun ble gift 9. aug 1958 i Oslo med dommerfullmektig Arne Bondevik. Han fikk arbeide i Bodø med ansvar for et stort omliggnde distrikt. Hun fikk jobb som lærer på Saltvern folkeskole for skoleåret 1958/59. Deretter ble Anne født og de flyttet tilbake til Oslo og bosatte seg først på Sagene og deretter Smesta. Siden flyttet de til Asker og fikk to døtre til. Hun fikk eksamen i 1982 som logoped og arbeidet på Bærum sykehus. Etterhvert fikk hun 8 barnebarn som hun var svært glad i. Hun ivret for å holde bursdags- og julefeirnger for at alle i familien skulle møtes og bli godt kjent. Alle gledet seg til de gode kjøttkakene hennes. Juledagen 2021 var over 20 av familien samlet i den lille stuen hennes på Vettre. Lillemor fikk se sitt tiende oldebarn før hun døde helt uventet 3. juledag 2022. Da hadde hun rukket å gjøre alt klart til den årlige julemiddagen for familien. Hun fikk en alvorlig lungebetendelse og hele familien våket over henne på Bærum sykehus.


   Her sitter vi og koser oss på stampubben "The Swan".
    Jeg  gleder meg med "London Pie", verdens beste.

 Lillemor var glad i å reise ut i verden og hadde som tradisjon å ta med barn og barnebarn på shopingtur til London. Dessuten var hun  bl.a. flere ganger i Jerusalem, tur til Tunis, samt på vandring i Toscana.
 Sammen dro vi på turer opptil  flere ganger i året. Det ble London, Wien (der vi besøkte en fetter), Roma, Hamburg, samt til Krakow der et barnebarn studerte til lege.

Hyggelige cruise hadde vi med Hurtigruten, på Nilen og fra Kanariøene til Marokko. Men det var fint hvert år å få oppleve varmen på Grand Canaria og Tenerife i vintertiden.

 

   
    Lillemor inviterte hele familien min til lunch. På forsiden av
   huset hadde hun en veranda til med utsikt over Oslofjorden.
                                   Foto den 21.07.2011 av Simon.
                 

 

       Jeg minnes Lillemor med glede
                  og takknemlighet.
    Jeg lyser fred over hennes minne.
   
                           Karl-Ludvig

Retur til hovedside