Under arbeide Klikk på bilder

MINNER OM MOR OG HENNES  FAMILIE              Mor fortalte mye om sin barndom, familie, og slekt. Jeg forsøker her å gjengi noe av dette.   KLG 2025

Min mor, Else, ble født 15 november 1901 i Værholmen like utenfor Lavik i Sogn der bestefar Ludvig Trædal var kommunelege. Mor veide bare 7 merker (1,75 kg) da hun ble født og Ludvig måtte ta seg av kona Ragnhild som holdt på å forblø seg. Hushjelpen Tina tok seg av mor og sørget for at hun overlevde fødselen og viste stor omsorg for henne i alle år. Tina kom til bestefar i Lavik før mor ble født og var husholderske helt til hun døde i september 1960.
Ludvig hadde den siste eksamen som medisinerstudent i Kristiania 14 mai 1898. Han dro til Lavik med Ragnhild og lille Sigurd allerede 18 mai og ble kommunelege i Lavik, Brekke og Hyllestad. De bodde på gården til Mons Ringereide ca ett års tid før de flyttet til Værholmen. Storesøsteren Rikka ble født der 12 juni 1899.

Rikka forteller: "Det gamle Værholmen var et idyllisk sted kan du tro!. Det fine gamle huset i skriverstil, og den lune bukten med holmen med lerketrær og kaniner - hvor vi kunne vasse over når det var fjære. For meg står det som det rene paradis, og det var trist å se det igjen. Likedan Alværen med alle de minner jeg har derfra. Lysthuset med de håndmalte tapetene, kjeglebanen vi altid spilte på, og den deilige haven i terrasser med store rhododendron og et gammelt vakkert lysthus. Gamle fru Hartwig satt alltid blind i sin gyngestol og koselige frk Smith disket opp for oss med ting vi bare fikk der. Om sommeren når dr. Hartwig kom hjem på besøk med barna, ble vi bedt i selskap der. Så er det den historien da jeg falt i sjøen i Værholmen. Var den gang ca. 5 år og onkel Tokken og jeg hadde rodd fra Sigurd, og da jeg pekte nese til ham så langt jeg kunne, ramlet jeg overbord. Det jeg selv husker er at far sto på bryggen i skjorteermer for å hoppe ut. Men far fortalte ofte at Tokken hadde spurt bekymret om han kunne ta meg i fletten og at jeg hadde hylt noe aldeles forferdelig."  Onkel Didrik, Ludvigs lillebror,  var en ordentlig ertekrok. En gang ble Ludvig rasende og løp etter ham. Men han stupte ut fra bryggen, svømte bort, og "pekte nese" til Ludvig.

Mor og storesøster Rikka (1907)

Far og datter (1907)

Mor og Rikka (ca 1908)

Tokken forteller (lydbånd fra Ludvigs 90-årsdag):  Hver sommer dro han til sin eldre bror Ludvig i Værholmen. Reiste fra Kr.ania med båten "Kong Oscar II" til Bergen. Der var han innom sin søster Ingeborg. I 1902, etterat moren var død, dro han sammen med Ingeborg til Bergen og deretter til Ludvig der han bodde i ca. ett år. Han gikk på skole nær Lavik (Furehaugen) sammen med Sigurd. Om sommeren rodde de til skolen og om vinteren gikk de langs veien. I Værholmen luktet det tang og tare og det lyste av morild i sjøen.

Tokken husket godt Legd-Anders, han var full av lystighet, kniv og lus, - et riktigt sjøuhyre! De var med og ryddet i den første motorbåten, en brukt dekksbåt. Det var et stort øyeblikk når motoren skulle prøves. Hos Sandviken hadde de ørretgarn og Ludvig skjøt alker fra båten. Husholdersken Tina tok seg av tilberedningen og det smakte aldri tran av alkene. Det var noe av det beste han visste. De hadde bedre tid den gangen, tid til å leve, huske, og undres. 
I Lavik hadde de krokkertspill og Mons-Ola-Mons var en ivrig medspiller. Av og til dro de hyggetur med båten til Hyllestad med stor oppakning av mat. Det ble også mange turer på legevisitter. Overalt der Ludvig kom ble han tatt vel imot. Han talte deres språk og kjente deres lynne. Om sommeren badet de og særlig Halfdan og Birger Freihow var flink til å stupe fra færingen. Mens de sang Halfdans yndlingsvise: "Eg vil synge om min sorg". Om søndagen spilte Ludvig i kirken. De lå ofte ute på kirkebakken og hørte på. Tokken var også med over til Brekke og om søndagene var presten med. Det kunne bli en fæl tur med vind og bølger. I medvind drev eksosen slik at de måtte "brekke" seg.
(Alkene ble kokt med einer, "sprake". Tina var også dyktig til å lage fiskemat av steinbit.).

Rundt 1905 flyttet de til Lavik der de bodde i huset til Mons Lavik. På den tiden hadde Ludvig motorbåt. Nå kom han raskere frem i storm og vind og behøvde ikke vente på hjelp til ro. Motoren kunne være tung og vanskelig å dra i gang. En gang han skulle hjem fra Bøfjorden la en kone merke til at han svimte av en stund mens han holdt på med dette. Legetjensten var tung og de første 6 år hadde han bare robåt og en færing.
Dr. Liljedahl i Kristiansand var en gammel militær. Han kunne fortelle Rikka noen historier om Ludvig. Hans far var lærer i Kyrkjebø på den tid. Når Ludvig kom med båten var det mange pasienter som dukket opp. Det ble lang kø av folk som ville trekke tenner og han trakk tenner i båten for 10 øre stykket. Rikka var engang med Gaa Paa til Askvold. Der var det en som hadde brukket et bein og det dukket etterhvert opp mange båter med pasienter.
Sommeren 1913 var den nye doktorbåten "Gaa Paa" ferdig. Med motorbåtene ble det mange farefulle ferder på fjorden.
 

Alle barna fulgte interessert med da bestefar fikk innredet båten "Gaa Paa" i et naust nedenfor doktorgården i 1912.  Han fikk hjelp av 2 snekkere og en mester. Mor var der nede flere ganger da hun likte så godt den ene snekkeren. Av og til var Østbye med bestefar til kirken i Brekke.

Rikka fortalte at faren flere ganger fikk hjelp til å reparere motoren av en svært skjeggete fyr (Rå) fra Aven innenfor Lavik. Han strevet mye selv med båtmotorene og hadde bl a loddelampe i kjelleren. Moren var redd da Ludvig var på sjøen. De siste årene i Lavik måtte han ha med seg en sønn av skomakeren Anders Anderson Norevik som også het Anders. Det var viktig med hjelp i mørket, bl. a. for å finne robåten når de skulle ankre.
Birgje Instefjord fortalte at da han ble født 29 januar 1920 var det et kraftig uvær på fjorden. Det var ikke mulig for jordmora komme seg av sted. Ludvig satte over fjorden, tok i mot ham og ble fadder. Han fikk en sølvskje til dåpen av Ludvig der "Birgje" var riktig skrevet. Det var mer enn det var i dåpsattesten hans.
Hvert år kom alle skipene til keiser Wilhelm inn fjorden. Det var et nifst syn for mor. Hun husker spesielt en dag det var surt vær og Tina hengte opp klesvasken. Ludvig hadde vært i sykebesøk i Brekke og kom rett mot skipene. Han stoppet ikke og ventet, men kjørte tvers igjennom armadaen. Det så ille ut fra land men han kom seg igjennom.
Mors venninder, søstrene Østbye, husket også skipene til keiser Wilhelm. Da han dro av sted ut fjorden til krigen sto de og så med en stor kikkert. Det var et stort billede av ham i avisen. Det hengte de opp og Ragni og de andre skjøt på det med luftgevær. Ruth Østbye var på samme alder som Mollen og de lekte sammen.
Lasse Trædals søster Nela bodde en tid hos dem. Nela hadde magekreft og kom siden på helseheimen der hun døde i 1917. Mor gikk til henne med hilsen fra sin mor øg det gruet hun seg for. Nela gikk frem og tilbake på gulvet med store smerter og det var bare såvidt mor fikk overbrakt hilsenen.

Mor fortalte også om 17-mai toget i Lavik. Det startet på tunet til Mons Lavik. Deretter gikk de til tunet på gården Kvammen. Der bodde en enke (Dortea) med 3 sønner og en datter. En pukkelrygget gutt (Lasse) var eldst, Albert ble lærer på Vinstra og Tomas startet med en forretning i bygda. Dattera het Gjertrud og ble gift i Værholmen. Foran gikk lærer og klokker Kvaale som var fra Sogndal. Det var leker for barna, spesielt var sekkeløp populært. Ludvig, presten Borch og sakfører Aven tok seg av lekene. De gikk også til ungdomshuset som var lengere ute.

Huset til Mons lavik. 17 mai1908

Kvammen 17 mai 1908

Ungdomshuset 17 mai 1908

Der kokte "Halte-Thea" kaffe og sjokolade. I tillegg til leker hadde de hurtigløp til grinda og tilbake. Mons Ringereide og lensmann Husabø tok tiden. Mor var raskest til bens og kom frem før guttene. Likevel måtte hun dele førstepremien med nestemann. Han ble ropt opp først. Men Mons protesterte: "Else var først!". I førstepremie fikk de 35 øre hver. Nestemann fikk 30 øre. Mor var 6 år og ikke begynt på skolen. Hun ville ikke gå på skolen da eldste sønn av Borch skar slike grimaser at hun måtte le og kom i skammekroken. Men så fikk hun frk Hansen som også var lærer for Rikka. Hun bodde i en liten stue på gården der de hadde skole. Det var ensomt og Rikka måtte bo sammen med henne. Hun var nok streng for hun slo engang mor over knokene fordi hun ikke hadde gjort alle leksene. Rikka tok mor i forsvar. Da skubbet hun Rikka ut gjennom døren slik at hun falt og fikk et sår på leppene. Senere, da Hunstad kom, gikk de på skole i en liten stue "Bårstuen" på prestegården. Den skulle fredes og står der kanskje den dag i dag. Frk. Hansen var der ca. ett år. Sigurd gikk først hos klokker Kvaale som bodde på Furehaugen utover mot Værholmen og hadde skole i huset sitt. Det var skole bare annen hver dag. Da de flyttet til Lavik ble det langt å gå. Da Sigurd skulle ta middelskolen var det nødvendig med ett år ekstra undervisning. Han fikk da Hunstad som lærer før han dro til Bergen for å ta middelskolen høsten 1908. Rikka og Sigurd var en tur i Bergen sommeren 1908.

Til v. Signe Østbye, foran Rikka Trædal. Om sommeren badet de på en sandstrand ved Svalhammaren som var ca. 1 km utover fjorden.Det var grunt, men lengere ute var det plutselig brådypt.

En gang gikk Mollen gikk for langt ut og gikk under. Etter dette fikk hun vannskrekk. Rikka akte kjelke med Sigurd. Engang falt hun av og slo høyre siden av pannen og fikk et varig merke. Bestemor kjørte av og til på tur med hest og slede. En gang fikk hun ri, men ble trett av det etter en stund. Så var det Rikka sin tur men plutselig veltet hesten henne utfor veien.

Fra v.: Hunstad, Ole, Sigurd, Else, Carl og Herslep Borch Eldste sønn av presten Borch het Carl, så kom Herslep (Peter Herslep Birkeland). Carl fant på mange streker i skolen. Han ødela han en bok for Rikka og la skylden på henne slik at Hunstad måtte sende henne i skammekroken.

Herslep og Carl dro til Syd-Amerika der de skikket seg dårlig. En pleiesønn som var same, Ole Larsen, hadde mørkt hår. Han ble ikke adoptert. Han fikk jobb som gartner i Oslo. Bestefar oppsøkte ham der engang og han var litt bitter. Han fortalte at han ble behandlet forskjellig. Sønnen Einar Borch ble rektor i Drammen. Da Ludvig besøkte ham hadde han sin mor boende hos seg. Hun hadde en bror som var skuespiller (Clauman) og var litt spesiell. Presten Borch var svært snill og hyggelig.

Bestemor samlet inn penger til en kirkeklokke i Lavik. Hun loddet ut appelsiner som var en meget sjelden vare i de dage. De kom fra svogren Fritjof Torstensen. Han hadde engrosforretning i kolonial i Bergen.
Telefonstasjonen kom i 1907 og den var i et rom hos skomaker Anders Norevik på Kvammen. Skomakerverkstedet var i kjelleren. Tina fortalte mor om telefonen som kunne snakke og mor fikk lov å ringe hjem til Tina da de hadde fått telefon i doktorgården.

Rikka fortalte at foreldrene spilte whist sammen med oberstløytnant Fasting og kona. De bodde i et hus bortover mot Husabø sitt hus og hadde en pen hage med bringebær. Om sommeren kom barnebarna Sonja og Frida på besøk. Mor gikk engang dit med en nattkjole til Thea som var pasient hos faren. Til fru Fasting hadde hun blomster. Hun var redd og sjenert for fru Fasting og det ble slik at Thea fikk blomstene mens fruen fikk nattkjolen. Men Tina ordnet opp. Husabø kjøpt senere huset til Fasting. Husholdersken hans, Haldis Bekken, søster av Eivind, arvet huset. Sakfører M. Aven, som populært ble kalt "Maven", bodde i et lite koselig hus oppe ved elven som han kalte for "Trollheimen". Han hadde virkelig stor mage, gikk med langpipe, var ugift og barnløs. Husholdersken hans var en god venn av Tina.

Doktorboligen hadde før vært lensmannsbolig i Værholmen og ble flyttet til Lavik ca 1910 da lensmann Husabø kjøpte eget hus i Lavik. I et lite hus nedenfor bodde søskene Ellen og Ola Kvam, "Jens-Ola". Hun hadde postkontor i kjelleren mens han drev bygdas eneste krambod i et hus ved sjøen nedenfor kirken. Moren var gammel og sengeliggende og mor husket at hun lå med symaskin på knærne engang hun var innom for å hente post da kontoret var stengt. Huset til "Jens-Ola" ble senere revet og han bygde et nytt litt nærmere kirken.  Jens-Ola likte nok ikke at Ludvig hadde båten like nedenfor huset sitt. En gang Ludvig falt på glattisen utenfor huset og brakk et ribben sa han: "Ikkje lyst til hjelpa deg". Av og til gikk de tur innover til Støyte der det var en stenbenk. Siden er veien lagt om. Ved prestegården var det en bekk med mølle og en bro. Engang falt mor i bekken der.

Søster til Brita Lavik var gift med Albert på Lavikgården (II) lengere ute. De fikk sønnen Ola som ble professor i USA og Hans som dro til Høyanger og fikk forretning med møbler og sko. Hermund Johansen var etterkommer etter Gamlelassen. Han bodde på Oppedal sammen med Orlaug. De hadde ikke barn og tok til seg gutter etter tur og oppdro dem. Hun broderte kjoler til Rikka og mor.

Mollen ble født 25/8-1908 mens de bodde hos Mons Lavik. Da presten Østbye kom i 1911 hadde de bodd i legeboligen i ca ett år. Hennes dada, Ingeborg Hellebø (som hun kalte "Poppen"), var hushjelp til hun var ca 3 år. Hun fikk tuberkulose og Mollen ble littegrann smittet. Hun var fra Brendsdal utenfor Bekken. Hun giftet seg med Ingolf Hellebø. Hun var så glad i Mollen at hun måtte låne henne en tid etterat hun hadde flyttet ut til Indre Hellebø eh gård som ligger utenfor Lavik og Værholmen. En søster av henne (Ragna) fikk tub. og hun ville at hun skulle bo hos dem. Men hun fikk selv tub. og døde i 1921.
Ingeborg var snill, men Tina likte henne ikke og ble ergerlig da Ingeborg i 1911 giftet seg med Ingolf som var noe yngre. Stina (Kristine) Hellebø var deretter barnepike for Mollen frem til 1913. Noe senere var Gudrun Kvammen hushjelp hos Ludvig en kort tid. Hun hadde en dårlig arm, men var flink til å arbeide likevel. Hun besøkte en søster som hadde gård på Åmot og var også innom Mollen som bodde der etter 1930. Under første verdenskrig fikk de smør av hvalfett og Mollen fortalte at det satte seg fast i ganen. Bestemor fikk godt smør og Mollen gikk til Gjertrud i Dalen for å hente det. Der fikk hun en liten kopp med godt smør som hun koste seg med.
Mor var turer både på Indre Hellebø og på Hellebøstølen der kuene gikk om sommeren. Dit måtte de ro da det ikke var vei den gang. Der var det en stor skog med hassel. Bestefar fikk en sekk med nøtter hver høst og hadde gjerne en pose på kontoret som han koste seg med.

                  Mor på tur med famelie og søstrene Østbye:

Tur med "Gå på". Mor sitter foran flagget.

Mor sitter nest lengst til høgre.

Mor sitter til venstre. Broren Sigurd til høgre.

Mollen forteller (utdrag av brev 26/10-91):    Er rørt at du tenkte på meg med det bildet av   hunden og mig. Det er en hel historie om dette. Bildet er fra 1916, altså midt under 1ste verdenskrig og jeg var 8 år.

Det var om sommeren for jeg hadde skolefri og fortærte min frokost på "bryggja" og så på "bauten", som var det store der ute i Lavik. Vi hadde jo ikke elektrisk lys, det kom så sent som i 30-årene efter jeg var gift. Derfor gjorde dette lyset inne i "bauten" så eventyrlig. Jeg sto altså der og glodde og spiste brød med "hvalmargarin", ikke noe godt, men det gled ned. Så kommer det en liten sort hund ned landgangen og rett til mig. Den øynet vel at jeg ville dele mitt brød med den, og der var den heldig. Som du vet har jeg alltid vært gal efter dyr, men mor sa jeg skulle ikke få lov å ha hverken katt eller hund før jeg var 12 år og kunne behandle dyr. Men denne lille sorte som fikk mitt brød den sommerdag i 1916 den ville ikke skilles fra meg. Ikke jeg heller. Jeg fikk den med hjem og holdt den skult i uthuset, inntil Tina oppdaget det. Da ble det slutt. Far ringte Bergen politikammer for å melde fra til eventuelle eiere og hvis ingen meldte seg skulle den sendes tilbake til Bergen politikammer for avlivning. Det gikk i 14 herlige dager med "Odin" fra morgen til kveld, så var det ubønhørlig slutt. Men denne var bare den første av 3 hunder jeg bekom på samme ulovlige vis, en sjefer først og så "Seppo" som du kanskje husker, som jeg fikk beholde. Det var så morsomt med det bildet du sendte. Glemte ting kom frem igjen og jeg var igjen barn i Lavik med glede og stor sorg da jeg måtte skilles fra de 2 første hundene. Senere fikk jeg også "Thomas", stor og rødgylden i pelsen, kastrert hankatt, tykk og god. Både den og Seppo levet til efter jeg kom til Åmodt i 1930.

Bestefar og Ragnhild var i bryllupet til Gunvor på Massnes. Da de kom tilbake fikk de skjenn av Tina fordi de ikke hadde tatt med bryllupsmat til henne og barna. Tina hadde farens utseende. Han var felespiller og Tina likte ikke at han spilte i brylluper der det kunne bli mye drikking.

Bestefar syntes å mene at mor og hennes søsken aldri var syke. En gang mente mor at hun hadde blindtarmbetendelse, men det var det ikke tale om. Bestefar skulle da til Bergen og tok henne med til en legevenn. Han mente det samme som mor og fikk henne operert på sykehuset. Da mor var 8-9 år måtte hun til tannlege i Bergen. Det var ikke bedøvelse og hun skrek fælt. Poppen ble med henne og hun bodde hos slektninger i Bergen. Mor bodde hos sin tante Ingeborg og Fritjof på Nordnes. (Østre Muralmenning 8). Dette hus brant ned i den store brannen i Bergen i 1916. Fritjof hadde en butikk med sjokolade nede i byen. Mor og Gjertrud gikk dit og fikk sjokolade.

"Vetle-Anna" ble gift med en lærer og kom engang til Sogndal for å kjøpe et sølvbelte til datterens konfirmasjon. Hun hadde rødt hår og ble ertet av de andre barna i Lavik: "Vil ikke ha det håret for 1000 kr året". Hun hadde et smalt ansikt.
Ragni Bekken ble konfirmert sammen med mor. Da konfirmantene ble skrevet inn fant ikke presten Østbye navnet til foreldrene. Ragni sa ikke et ord og han fant ut at de ikke var gift. Det var en stor skam og hun sa ikke et ord under hele konfirmasjonen. Moren var husholdersken til Eivind. Ragni giftet seg siden med en nordlending. Han ville ikke drive gården som ble solgt og de bosatte seg i Lavik.

Presten Grahl-Nielsen kom 28 år gammel til Lavik etter Østbye i 1921. Han hadde en husholderske med og var ofte hos Ludvig som likte han godt. Han likte også godt Rikka som var borte i prestegården av og til. Rikka var da forlovet med Hans så det ble bare vennskap. Han kom fra Bergen der faren var urmaker. En gammel mann oppe i dalen som lå for døden sa til presten da han fortalte dette: "Evner er fordelt på høy og lav". Presten moret seg over dette svaret som han fortalte videre. Han syklet og folk syntes ikke slikt passet seg for en prest: "Dar kjem ungguten syklande". Mine søskenbarn Gunvor og Ludvig hadde kontakt med barna hans da de bodde i Bergen og gikk på gymnas.

Bestemor kledde seg ofte i mørke klær på sine eldre dager. Mor likte rødt og det syns hun var upassende. Bestemor hadde slike vakre blå øyne da hun var ung.
En dame (Letta) fra Bøfjorden tok Ludvig seg av. Hun fikk behandling og fikk ligge et sted i nærheten. Hun fortalte folk at Sigurd var "uekte" og at bestemor hadde vært gift før. Det ble også pratet om at et riktig hyggelig eldre par levde sammen uten å være gift. Slike ting var svært upassende i den tid. Bestemor tok seg svært nær av slik sladder og det var mye av det på et lite sted som Lavik.

Bestefar hadde flyttelasset til Sogndal med på "Gaa Paa", like før sin 50-årsdag 6/9-22. Sigurd overtok "Gaa Paa", og var først lege i Hemne i Sør-Trøndelag til 1925 da han kom til Eivindvik. Under krigen tok nazister og tyskere båten og den ble ødelagt. Fetter Ludvig fortalte at den ble senket i en fjord ute ved Eivindvik og det er lite igjen av den.
Bestefar ble fylkeslege i 1922. St Olavs orden fikk han i 1946 da han gikk av som fylkeslege. St Olav ble sendt i posten da fylkesmannen ikke ville overrekke den. Ludvig måtte besøke kongen og han måtte kjøpe ny bukse. Han hadde ikke noe å fortelle fra audiensen. Om det skyldes at han var republikaner vet vi ikke.

 Morfar var stor og kraftig og første tiden jeg husker ham var han allerede over 60 år. Han ble som en far for meg og min bror Arne, særlig etter at far gikk bort i 1948. Vi var sammen med ham på sommerferie så og si hvert år i barndommmen. Han var alltig grei, omsorgsfull, og humoristisk. Men klager over øvrigheta - det likte han ikke. Bare en gang syns jeg at jeg ble urettferdig behandlet da han beskyldte med for å ha gjeipet ved bordet. Det var vel en alvorlig sak i riktig gamle dager og jeg tok høylydt til motmæle. Det var i hvert fall ubevisst, kanskje skyldtes det at jeg alltid pustet med munnen siden nesen var tett. Meg var han svært glad i. Det skyldtes nok til dels at jeg var interessert i tekniske ting og plukket fra hverandre alt jeg kom over av klokker og radioer. Heldigvis hendte det at en og annen klokke ble reparert. Han var også svært interessert i radioer og hadde hatt mange siden han kom til Sogndal i 1922. Engelske "Colster Brandes" var han spesielt fornøyd med og vi fikk en slik av ham da vi flyttet til Skåtøy i 1938. Ved besøk i Oslo husker jeg at vi var oppe hos Mullard på Lilletorvet og kjøpte et gammelt engelske rør "MVSPen" til radioen. Dessuten hadde han fra gammelt av stor interesse for Chaplin-filmer som han så ved besøk i Oslo. Spesielt husker jeg at han tok oss med på "Lampelys".
Bestemor Ragnhild Wexelsen døde i alt i 1942 og alt jeg husker om henne var at hun satt stille i en kurvstol i stuen. Men jeg hørte minner om hanne ved mange  anledninger.

På skole i Kristiania

Bestefar ville at døtrene skulle ta middelskole. Slik skole var det ikke i Lavikområdet og de de måtte dra lagt avsted. Rikka skulle ta middelskolen i 1915 og morens kusine fru Monsen i Kristiania hadde lovt at hun skulle få komme dit og gå på Berles pikeskole. Men pluselig meldte hun avbud. De visste ikke råd, men så fikk Rikka komme til Røros. Høsten 1916 var hun på Årlifoss, og i 1917 begynte hun på Telegrafskolen i Kristiania. Hun bodde hos Sjur og hun fortalte bl. a. at Lukretsia hadde sydd konfirmasjonsdressen til Sigurd.

Mor hadde en flink og grei lærerinne i to år før hun skulle ta 3. middel i Kristiania høsten 1917. Hun måtte skrive og fortelle lærerinnen hvordan det gikk med eksamen, men hørte ikke mere fra henne. Hun ville helst til Sankthanshaugen skole der Sigurd hadde gått. Men denne skolen var nedlagt så hun begynte på Aars og Foss. Hun fikk en sykkel av faren fordi hun hadde greid eksamen. Etter middelskolen (1920) averterte mor etter jobb. Fikk bare ett svar. Dette var fra "Peder Prest" (Kristensen) på Holt prestegård ved Tvedestrand. Hun skulle ta syarbeide for dem, men fikk ingen lønn for dette. Hans kone hentet mor med hest og slede. Han hadde ikke fortalt at mor skulle bo hos dem. Mor syntes det var en underlig fyr som gikk turer med hushjelpen isteden for med kona. Han var glad i hester som han hadde på gården. Tidligere hadde han vært prest i Tromsø. Marie Østbye var da barnepike hos proffessor Krognes ved Nordlysobservatoriet der og hadde hørt dårlige rykter om ham. Han skulle bl. a. ha sittet med unge damer på fanget. Hun skrev om dette til Bestemor som ble ganske forferdet. Deretter fikk mor brev hjemmefra om å komme hjem så fort som mulig. Men hun mente at presten ikke hadde plaget henne og var der en stund til, frem til jul. Peder satt som regel hele dagen på kontoret og dukket bare opp til måltidene. En gang ville han vise mor et beverhi, men mor mente han også burde ha kona med, og slik ble det. Han hadde en datter som kom hjem en stund. Hun tok bildene fra stedet som mor hadde i albumet sitt.
I årene 1924-25 gikk mor på Industri og håndverkskolen. Bestyrerinnen var meget streng. Når hun gikk forbi på gangen måtte alle hilse pent og det reagerte mor på. Engang la mor seg på en benk på gangen og så ut da hun gikk forbi. En tid senere måtte alle elevene ned til henne og vise frem ferdige kjoler. Mor hadde laget en kjole med svært trange ermer og den hadde gått litt opp i en søm. Mens de andre var til stede gikk bestyrerinnen bort og stakk fingeren i åpningen. Dette var ganske ille. Mor skrev et dikt om oppholdet på denne skolen.
På skolen gikk hun sammen med datter av Vassbotn. Hun var vanskelig og mente at mor som kom fra Vestlandet måtte bruke landsmål. Men mor sa at hun måtte bruke det hun lærte som barn. Vassbotn var lærer og en kjent målmann og humanetiker. Han skrev en salme som opprinnelig manglet "Guds himmel". Men da den kom i salmeboken syns han det var fint at den ble slik - det var det han egentlig mente.
Johannes, sønn av Østbye, ba engang mor med på kino i Oslo. Dette ertet Lasse (stortingsmannen) henne med. Johannes døde av vådeskudd engang han gikk på jakt i Bamble. Han skulle skyte fugl til morens geburtsdag. Søsteren Marie fant ham og så at det var et ulykkestilfelle. Marie tok seg svært nær av dette og var syk i tre uker etterpå.
Mor gikk også 5 måneder på husmorskole og hadde en tid et rom i Bygdø Alle. Der var det et ungt par som kom fulle hjem og det ble et fryktelig leven da han jaget kona rundt i leiligheten. Hun hadde ikke lås på døren. En dag la hun igjen pengene hun skyldte og flyttet vekk. 15 sept. 1925 bodde mor i Arupsgt. 10 og Mollen gikk på fru Anna Bjørsets pensjonatsskole i Asker. Like etterpå hadde hun fått hybel for den 3. okt. bodde hun hos fru Sødriaag i Huitfeldtsgt. 25 (II et.). Siden (våren 1928) budde hun hos fru Søderling i Huitfeldtsgt. 22, et pensjonat. Mollen bodde da sammen med henne.

Mollen fortalte at hun gikk siste år på Hegdehaugen middelskole i 1923/4. Der bodde hun hos fru Wexelsen Monsen. Det var stilig dame: "Har du ikke lært skikkelige manerer?" Mollen kjøpte kjole med tverrstriper som hun likte godt. Fruen: "Den kan du ikke bruke!". Hun gråt. Men så traff hun sønnen Fredrik ute på gangen. Han snakket med moren slik at hun fikk bruke den på skolen. Fredrik var prest og preket i slottskapellet.

Far leiet noen år i Arupsgt. 10 i 4 etasje et rom mot naboen i syd. Det leide oldemor Lukredsia ut til teologiske studenter. Oldefar Sjur lå syk til sengs i 20-årene og mor måtte av og til komme å passe ham. Det var slik hun traff far.
Mollen fortalte at hun var med på studentfest sammen med mor. En teolog var fæl og "klådde" på henne. Hun fortalte det til far som ble forferdet. Men da far fikk vite navnet på vedkommende: "Å han ja"!
Mollen fortalte også at hun var i forlovelsesselskapet til mor i Arupsgt.10. (Lørdag 30/4-27). Det var dekket med bløtkake og brus. Rommet var lite og vennene til far og mor var teologer som hun ikke kjente. Hun fortalte flere ganger at mor var så lykkelig og yndig med sine pene blå øyn

Til Sogndal

Bestefar flyttet til Sogndal like før sin 50-årsdag 6/9-22. De hadde flyttelasset med på dekket av "Gaa Paa". Mollen fortalte at hun var med båten med flyttelasset til Sogndal. Ville heller reist med dampbåten og nå måtte de sitte nede i kahytten. Hele familien med Tina og hunden var med. Første natt lå de på Danielsens hotell. Da de tok ned tapetet i bestestuen på Bahus fant de kulehull i veggen. Det var Kennedy som hadde holdt fest for venner og drevet med øvelsesskyting. Der satte de de gamle sorte pianoet og hun ble flink til å spille på det. En kveld omkring 1925 satt hun og spilte musikk av Katarinus Elling. Men plutselig stakk en person hodet inn gjennom vinduet og sa - det ikke var slik det skulle spilles! Det viste seg å være komponisten. Hans kone var født der engang (1925-75=1850?) og ville se igjen huset og hagen. (Faren prokurator Juell?). Hun kunne ikke invitere dem inn for da ville de forstyrre moren. En natt var Mollen alene og hørte skritt utenfor. Hun ville fortelle at "doktaren" var bortreist. Men til sin forferdelse kunne hun ikke se noen som helst. Tina mente neste dag at det var ofte det tuslet utenfor huset om natten.

Mor traff fwtter Einar Trædal på jernbanestasjonen på Voss i 1926. Hun var da på veg til Bergen for å treffe far. Han måtte love å ikke fortelle det til noen.
I 1928 tok far og mor toget fra Granvin til Voss. Far sa det var en dame på toget som så slik på mor. Det viste seg å være Tordis med mannen, samt Birgje Instefjord. De møttes på jernbanestasjonen på Voss der de fikk snakke sammen. Far og mor skiltes på Voss. Far dro til Sunnfjord for hilse på farfar, mens mor dro til Sogndal. Far fikk tilbud om å bli hjelpeprest for presten i Bagn. Alt var pakket og klart da det kom bud om at menighetsrådet ikke ville ha han da han var fra universitetet. Men så høsten 1931 ble han utnevnt som hjelpeprest i Flekkefjord. Da fik de lov å gifte seg. Far ville ha brylluppet sitt i Bergen. Men av hensyn til Bestemor gikk han med på å ha det i Sogndal dersom hans kusiner kunne bli invitert. Olga og Klara var de eneste av hans slekt som kom til brylluppet. Dagen før tok bestefar de med en tur til Hafslo. Falleide og frue var også i brylluppet. Torvanger holdt en fin tale til vielsen som fant sted i bestestuen i Bahus da Bestemor ikke kunne dra til kirken.
Far sa at Olga og Klara måtte være stille når de la seg om kvelden av hensyn til Bestemor. De fikk det innerste soveværelset ovenpå. Det var kaldt om natten. Men da de begge la seg i den største sengen falt bunnen ned med et brak og far kom forskrekket ilende. Olga og Klara dro med båt til Bergen dagen etter mens far dro til Oslo. Torvanger sa at han syns det var fælt at brudgommen måtte dra sin vei dagen etter brylluppet, slikt hadde han ikke hørt om tidligere.
Før mor ble gift dro hun med tante Ingeborg ned til Brødrene Larsen for å kjøpe damaskduk og sølvbestikk. Alt skulle være til 12 personer. Det var viktig. Møbler kjøpte de i Flekkefjord, bl. a. gyngestolen. Fønixserviset ble kjøpt i Sogndal. Kona til presten Ebbemo hadde pusset opp leiligheten i Flekkefjord med gardiner. Men mor var glad at hun kom så snart at hun fikk ta hånd om resten selv. Huset hadde ingen kjeller og lå nær sjøen.

Til Flekkefjord

Den første tiden i Flekkefjord bodde mor og far hos en fiskehandler helt nede ved bryggen. Det var lytt og telefonen ringte kl. 5 om morgenen. Der var det trekkfullt og fuktig og mor fikk astma der. De flyttet til 2. etasje hos søstrene Austad som hadde kolonialbutikk i Kirkrstredet da Arne var baby. Da Arne var 2 1/2 år måtte mor til sanatorium og lå bl. a. ute i -20º. Hun hadde en liten flekk på lungene.
Sommrene 1932 til 1936 dro vi til Sogndal til bestefar.
Da vi var på besøk i Sogndal i juli 1938 var jeg 9 mndr. gammel og ble lagt i en vugge med halmmadrass. Om natten ble jeg svært syk. Mor trodde det var lungebetendelse, men bestefar fant ut at det var astma.
Marie Nielsen var en god og trofast venn av mor. Hun var døv, men greide seg godt da hun hadde gått på døveskole i Oslo. Enslig var hun, men så hyggelig og hjertegod at hun aldri syntes å være ensom. Spesielt var hun glad i barn og det førte til at jeg selv og mine barn har gode minner om henne.

Til Kragerø

I mars 1938 ble far utnevnt til sogneprest i Skåtøy utenfor Kragerø og i juni/juli flyttet vi dit med båten vår.
 Under krigen reiste vi til Sogndal hver sommer. Lensmann Falleide skrev til myndighetene at bestefar trengte hjelp til den store hagen. Mor, Rikka og Mollen dro til Bestemors begravelse i 1942. De var overrasket over all den gode maten som Tina hadde. Fru Steinbru passet Arne og meg.
Hun hjalp også til med flyttingen i 1949. En bror av klokker Kvale drev ullvarefabrikken i Sogndal under krigen.
Mor og far hadde en tur til Gaustadtoppen under krigen. Søster Anna og Frk. Bøe var med. Arne ble ble sårbent. Jeg var hjemme og ble passet av en dame fra Levangsheia. Mor holdt kvinneforeninger hjemme, spesielt Budistmisjonen- Husker engang hun holdt møte hos fru Dahl på Hvalberg. Det store steinslottet gjorde stort inntrykk på meg. Datter Lillian Fought ble viet av far. Siden ble hun skilt fra en maler på Svalbard. Hun ble berømt for sitt arbeide under krigen med å bringe flyktninger til Sverige.
To jenter som arbeidet for tyskerne ble anbrakt 4. pinsedag i prestegården. Moren til den ene, frk. Larsen var med. Den andre jenta var grei og med i KFUK. Mor og far nektet å gå med på det og de ble innkalt til Ortskommandanten pinseaften der de ble kraftig utskjelt. Datter av Johne (Vesla) var tilstede og hørte på. Hun foreslo at de fikk bytte mot et ektepar som bodde hos dem, men det gikk ikke. Hun la antagelig inn et godt ord siden det ikke ble noen straff. Motstandsbevegelsen var informert om innkallingen og Arne og jeg ble tatt hånd om av folk. Arne husker at far kom tilbake og viste frem et lite nytestamente som han hadde sitert i striden med Ortskommandanten. Vi fikk av og til illegale aviser. Mor leverte avis videre til Sandås i Kragerø og en annen gang til en skipsreder. Hun hadde avisene gjemt i baggen.
Breisand og kona på Skåtøy skar ut ting i tre under krigen. De var fattige med mange barn. Far kjøpte en stor lampe med to lampetter (min) og en nøkk som satt og spilte (Arne). Det var kona som fullførte lampa da mannen var glad i det sterke.
Etterat faer døde i 1948 fikk  vi bo et år til i brestegærden.

Mor tok arbeide i Oslo høsten 1949 hos Brendeford på Smestad der kona hadde fått tub. og var sengeliggende. Sønnen i huset var venn av prins Harald (Sleipnerklubben). Mor var 3 uker der og etterpå 2 uker hos onkel Sigurd på Kolbotn.

Til Oslo

I august 1950 flyttet mor  og jeg inn i Arupsgt. 10 like før jeg begynte i 7 klasse (7bg) på Gamlebyen skole. Den lå like oppe i gata og det var det adskilte klasser for jenter og gutter. Vi bodde i 4. etasje i leiligheten til Jørgensen der Sjur hadde bodd en gang. Vi fikk rommet mot syd med adgang kjøkken og bad mens han hadde det andre rommet. Ikke lenge etterpå giftet han seg og kona laget mye vanskeligheter. Først med advokat som mente at jeg ikke hadde rett til å bo der. Jeg satt mye ved kjøkkenbordet der jeg tok fra hverandre gamle radioer og bygde nye. Av en klassekammerat fikk jeg inmaten av en engelsk radio fra før krigen og opp i Schweigårdsgate, borte ved muren til Botsfengslet, var det en brakke full av ødelagte radioer som tyskerne hadde konfiskert og etterlatt seg. Det var en stor haug der jeg plukket gamle deler, men alt kostet. Jeg fikk inntrykk av at fru Jørgensen ikke hadde noe i mot at jeg satt der og fiklet, hun var grei mot meg. Det var tydeligvis mor hun ikke likte. Hun kjeftet og skrek fælt til mor av og til. Siden tenkte jeg på at hadde jeg hatt en båndopptaker på den tiden så hadde det blitt litt av en sak. Gunnar Eriksen Jr. som var advokat ble bedt om å hjelpe, men han tok parti mot oss. Det ble sagt at han var mest interesert i hesteveddeløp enn jus. P.g.a. en skriftelig avtale kom de ingen vei. Vi bodde 2 år til før Jørgensens flyttet ned til leiligheten etter fru Hoff som døde av kreft. Mor traff henne i porten en gang da hun sa: "Snart blir det ledig etter meg." Hun døde i 1953. Tandes bodde først på Bekkelaget, men vertinnen der var så nysjerrig at fru Tande ville flytte. De fikk først leiligheten ved siden av oss. Det var stuen lengst mot nord som også Sjur hadde hatt engang. Siden ble fru Hoff's leilighet på 3 rom ledig da Jørgensen flyttet. Selv om Fosse hadde lovet den bort til andre så fikk bestefar ham til å gi leiligheten til Tandes. De syntes nok det var for kaldt der, selv om de var vant til kulde i Sannidal. Etter en tid fikk Tande leilighet på Ulleren gjennom stortinget.

Mor fikk enkepensjon etter far. Hun var sparsom og gikk ofte runt i flere butikker for å spare noen øre. Og til min store forundring greide hun å legge seg opp pengrer etterhvert. Men maten jeg fikk var alltid førsteklasses, basert på de beste råstoffer. Hun hadde jo god utdannelse fra husmorskole.
Mors 50-årsdag (15/11-51) ble feiret ute hos onkel Sigurd på Kolbotn. Mor hadde med seg fru Fosse som var en god venn av oss. Mannen var vaktmester de første årene vi bodde i Arupsgt.. De bodde også i 4. etasje, men lengst mot syd. Siden var vi hver lille-julaften på Kolbotn sammen med den øvrige familie.

Mor strikker. Arupsgt.. 1953

Marie Øsibye  på besøk.Arupsgt.. 1953

Arupsgt.. 1953

Arupsgt.. 1955

Fra.v: Mor, bestefar, Arne, Anne-Marie, Kristi

Fra v.: Meg, Ludvig, Arne, fru Sande, Lilly Trædal                   Arupsgt. i 1957

Mor  feirer Jul.

  I 50-årene var det ingen velferd for soldater. Det fikk mor rede på da Arne var i militærtjenesten Hun startet en soldatforening for å samle inn penger for å bedre forholdene for soldatene ved forlegningene. I 1985 traff jeg Aagot Aronsen som fortalte at hun hadde vært sekretær i foreningen. De hadde samlet inn kr. 20 000. Det var mange penger på den tiden.

Mor var på flere turer, bl.a. til England i august 1964 og til Visby i august 1959. I 1975 var hun på Breidablikk pensjonat på Tromøya. November 1978 tur til Israel og til Alicante i 1981.
Mor var i Sogndal sommeren 1960 og ble dårlig. Da hun kom hjem ble hun i september sendt til Ullevål der det sto om livet. Ble bra da hun omsider fikk cortison som var noe helt nytt. . Arne kjøpte ny folkevogn i 1960 for 10 000. Mor hjalp til med 5000 som hun hadde fått utbetalt. Siden var vi mange turer bl.a.  Verdens Ende og Halden for mor var så glad i bilkjøring.

Mor fikk en mere moderne leilighet nær Fornebu 1966 etter Arne. Helst ville hun bo nærmere Majostua der hennes barndomsvenninger (Østbye) fra Lavik bodde. Hun bodde der til 1971 da hun fikk byttet til seg en leiighet i Frognerveien (20A) nær Majorsta. Hun måtte betale litt "under bordet" som var vanlig ved bytte av leieboliger på  den tiden.

Selskap 1977. Fra v.: Mor, Lilly, Arne, Ludvig, Magda, meg, Anne-Marie

Mor feirer 90 år, 1991. Fra v.: Sigrun, Arne, meg, Magda, Mor

Den 4 falt mor i trappen i Frognerveien og brakk lårbeinet. Hun skulle ta seg for i gelenderet men så feil. Arne hadde nettopp vært med henne til Norøna kafe og spist middag. De fikk tak i sykebil og fikk henne til Ullevåll. Benet ble naglet og grodde godt. Fikk ros av legen og ble snart sendt hjem.
Da mor nærmet seg 90 år ble hun svakere og det var vanskelig å komme seg ut særlig fordi hun bodde i 3. etasje uten heis. Hun ble derfor mere ensom etterhvert og ramlet flere ganger i trappen. Vi ringte nesten hver kveld for å høre hvordan hun hadde det og besøkte henne hver uke. Men telefonen hennes var slik at en måtte legge hørerøret riktig på plass ellers ringte det ikke. Det hente derfor at hun ikke svarte. Da måtte vi dra inn til henne fra Skedsmokorset. Hun ble etterhvert dårlig og måtte innlegges på Ullevål sykehus. Hun håpet på å bli bedre slik at hun kunne få eldrebolig med tilsyn. Men hun forsto etterhvert at det ville bli sykehjem for henne og dit ville hun ikke. Dermed virket det som at hun ga helt opp og spiste lite. Den 25. juli var vi der til middag og Sigrun matet henne. Hun var svært trett og sov deretter det meste av tiden. Hun våknet et øyeblikk og sa: "takk for besøket". Da tok vi farvel og gikk.
Neste morgen ringte Sigrun sykehuset og fikk høre at hun var død kl. 6. Vi dro da straks avsted til sykehuset. Senere på dagen fikk vi ordnet med begravelsen i Frogner menighet der mor var en trofast kirkegjenger. Den 28. tok vi et siste farvel før hun ble ført avgårde til Vestre Gravlund. Bisettelsen var fredag den 30. i det Nye kapell. Mor hadde skrevet et brev i anledning sin død med bl.a. hvilke salmer hun ønsket. Dessuten personlige vitnesbyrd, bl.a. at hun hadde vært en "Tomas" som kjempet for sin tro. Presten Nils Jakob Tønnesen, som mor likte godt, ble svært begreistret for mors brev og holdt en meget vakker tale.  Det kom ca. 38 personer, bl. a. Per, Ludvig og Gunvor, samt fru Sande, Per og Gunnbet. Fru Moe, hvis mann hadde vært prest på Rikshospitalet, fortalte hvor godt hun kjente henne fra prestefrueforeningen.
Minnestunden for familien og venner holdt vi hjemme på Skedsmo. Sigrun sto for bevertningen av ca 30 personer.

Den 27 til 29 august dro vi til Sogndal og hadde en kort minnestund på kirkegården. Kirkevergen satte ned mors urne ved enden av fars gravsten. Vi fikk laget en ny stor navneplate/skriftrull til graven hos stenhuggeren (Nergård, Nordfjordeid) med rettelser og mors vita.