Conradine Birgitte Dunker levde i årene 1780-1866 og ble berømt for sine mange brever og erindringer.

Hun hadde sommeren 1823 hørt en preken av Wexels, og skriver til sin mor 13/12 : "En præst bør jo ikke være en Bussemand. Mig skræmmer han ikke med Helvedes Ild, og jeg har maaske værdigere Begreper om Guddommen end han, naar jeg troer, at den ikke vil døme mig til evige Qualer fordi jeg bruger den Fornuft, den selv gav mig, og hører mere dens Stemme end en fanatisk Præsts . . . som var bleven ligesom forrykt".
I prekenen hadde han bedt Gud "give give os Kraft og Evne til at hade, foragte, avsky og forbande os selv". Engang begynte han å innflette i talen noen fornuftige, ja trøstende ord, men så føyde han til: "Saaledes taler Fornuften, men denne Fornuft, som taler i dit Hjerte, min Broder! er Djævlen".
Hun var blitt helt syk av å høre på han. Prekenen fikk henne simpelt hen til å gå ut og brekke seg!


Skjebnens lune ville at denne presten, som siden ble mere moderat og meget avholdt, skulle bli hennes datter Vilhelmines religiøse trøst og tilflukt. (Astrid Lorentz: "Forstandens lys og hjertets varme", Aschehoug, 1996).

I slutten av 1823 hente det at Wexels i sin preken ropte: "Se jeg forkynder eder den Herre Christus, ja, jeg ser ham, der er han midt iblandt eder"! Da reiste den kjente dikteren Henrik Anker Bjerregaard seg opp fra stolen med ordene: "pip pip! her er jeg". (D. Thrap: "W.A.W., Livs- og Tidsbillede", Christiania 1905).