Da tyskerne kom til Skåtøy prestegård

I prestearkivet til Skåtøy menighet fins et dokument på 4 sider som far (Karl Johan Grønhaug) skrev under krigen i 1944.

Dette prestearkivet finnes p. t. på Statsarkivet i Kongsberg.

Nedenfor har jeg forsøkt å gjengi dette dokument så nøyaktig som mulig med kommentarer og bilder.

Skåtøy menighet Pinseprekenforberedelse I Skåtøy prestearkiv finner en flg. depesje under- tegnet Skåtøy lensmannskontor 27. mai 1944. Mottat fra Ortskommandaturet pr telefon kl. 14.30. Fru Grønhaug skal møte på Ortskommandanturet presis kl. 15 i dag. Hvis hun ikke møter, blir hun hentet av tysk vakt. Denne lappen ble avlevert til presten pinseaften av lensmannens heseblesende kontordame ca. kl. 14.40. Det var utrykkelig beskjed at det gjaldt fruen, presten måtte ikke møte. Sammenhengen er den at noen dager før pinse kom et tyskfødt sognebarn som var tolk for tyskerne, ledsaget av en soldat for å se om det var ledige rum i huset. Han fant to monterte gjesteværelser som ble notert. Men trøstet min kone, som var alene hjemme, med at det ble neppe bruk for dem. Sent fredag em. stod prestefruen på kjøkkenet og pusset kjeler. Hun hørte pikelatter på gårdsplassen, og da det ringte, gikk hun ut i døren. Trodde det var noen konfirmanter som skulde snakke med presten. To av pikene sa imidlertid at de skulde bo der og rakte frem en skriftlig rekvisisjon fra den tyske ortskommandant. ”Arbeider dere for tyskerne?” var hennes første reaksjon. ”Vi gjør da det”, var svaret. ”Tar dere tyskere op på værelset?” Til det svarte den ene piken at det gjorde hun i styggevær. ”Ja, jeg tar ikke imot dere. Dette er Skåtøy preste- gård. Ortskommandanten har ingenting med Skåtøy prestegård å gjøre!” Det vilde være dumt å nekte for at gemyttene kom i kok på begge sider, og pikene lovet å klage. 2 Jeg kom sent og fikk historien ved midnattstid. Pinseaftens morgen gikk jeg opp i leiren for å snakke med Ortskom-mandanten. Han var ikke tilstede, men vedkommende sa sig å være hans fullmektig og det gjorde samme nytten. ”Ja”, sa jeg, ”jeg er presten i Skåtøy og dere har sendt noen piker for å bo hos oss – und – das wollen wir nicht!” Det var jo lite diplomatisk, men språket var fremmed og saken enkel. ”Vi tar hva vi vil”, svarte han. ”Ja jeg er opmerksom på at dere har makten, men jeg kommer her for å prøve å avverge ”ein Übel”. Prestegården er menighetens eiendom, og at den profaneres vil forarge folk like meget som var det selve kirken.” ”Profaneres ?” ”Ja vi hører at pikene tar sine venner op på værelsene.” ”Freun-dinnen!” ”Freunde !!” ”Saken er avgjordt. Ortskommandanten omgjør ikke sin beslutning.” Jeg prøvde å slå på at jeg leilighetsvis hadde gjordt Wehrmacht en tjeneste, f. eks. ved 23/4-40 å forrette en jordferd for dem. ”Das ist so lange her!” „Jawohl. Guten morgen. Vielen Dank.“ Så kom altså 3-4 timer etterpå ovennevnte beskjed, samt et brev til mig fra lensmannen hvor han meddeler etter telefonisk ordre fra Ortskommandanten at et gjesteværelse med to senger er beslaglagt til fordel for to damer, som flytter inn i løpet av em..Værelset skulde være i den forfatning det var ved inspeksjonen. 3 Imidlertid hadde vi med hjelp av en elskverdig nabo tømt de to gjesteværelsene. Dette sa jeg til herr Ortskommandanten om ettermiddagen. Kirkedepartementet hadde jo nettopp fratatt oss disposisjonsretten til dem. Nu måtte jeg så lempfeldig som mulig fortelle min kone at tyskerne vilde snakke med henne – straks. Vi var jo meget rolige – det var for mig en sjelden fin prekenforberedelse til pinsedag – men vi gjorde oss begge stilltiende fortrolige med at iallefall hun ikke kom hjem så fort. Det er godt 10 min. vei til leiren. Vi var der presis. – Og måtte vente -. Herr Ortskom. overså meg. Han spurte meget bøs min kone hvorfor hun ikke vilde ha pikene i huset. ”Den ene av dem sa selv til mig at hun tar soldater op på værelset i styggevær” Heldigvis! Han fikk synlig et lite sjokk. Omsider holdt han henvendt til tolken en tordentale hvorav neppe tiendeparten ble oversatt. Det gikk ut på at det vilde ikke bli tålt at vi foraktet dem som arbeidet for tyskerne fordi de arbeidet for tyskerne. Jeg opfattet at han også sa noe om at han selv var familiefar og hadde vært hjemmefra i fem år, så det lite å gjøre krøll for en liten innkvartering. Imidlertid ble det klart for ham at vår vegring ikke gjaldt ubehaget ved innkvarteringen. Han fortalte at det var forbudt ”für uns” å betre privathus, og han kunne garantere at så ikke skulde skje. På den anden side vilde han innskjerpe at hvis pikene fikk det minste å klage over, vilde det bli tatt de kraftigste forholdsregler. At aksjonen hadde virket var tydelig. For det første fikk vi jo den garantien, og for det andre skjønte vi at pikene hadde fått sin opstrammer de også. De kom først torsdag over pinse, 4 og soldater og kjærlighet ble holdt på respektfull avstand fra huset, bortsett fra hjelpen med kufferter og kasser ved innflytningen og avreisen fire uker senere da kompaniet som de sydde for, ble forflyttet. Da min kone var ekspedert som foran fortalt, mens jeg hele tiden satt ved hennes side, kom jeg plutselig innenfor synskretsen. ”Sprechen Sie Deutch?” „Ikke noe særlig.“ Og så kom det en ordflom, det var sikkert en skjennepreken, som jeg aldri har hverken hørt eller sett maken til. Jeg reiste mig om litt og gikk nærmere, vendte meg til den skjelvende tolken, ristet på hodet og sa at dette forsto jeg ikke et mukk av. Omsider stilnet stormen. Det viste sig at mannen hadde moro av et lite innblikk i norsk kirkestrid. Han fikk konstatert at jeg ikke lenger var embetsmann. Det styrket visst hans selvfølelse at det var kirkedepartementet han rekvirerte rum fra. Jeg prøvde å få fram at det var bispeværelset det gjaldt, og at vi kunde innrede det bedre som hybel for pikene enn med den svære dobbelsengen. Med synlig triumf spurte han da om hvor ofte biskopen kom på besøk? ”Dere vet vel at vår biskop for tiden er under heft! Men dere har jo en nazibiskop som kunde finne på å ville komme!” Jeg traff denne ortskommandanten på gaten senere et par ganger. Det var virkelig et humoristisk lite drag i øyekroken da han hilste, noe forknytt menneskelig. Han skal ha takk for denne lille avvekslingen han skaffet oss i mørketiden. Og den oplevelsen av fred under kamp som evangeliet gir.

Mor, far og Arne (1933) Fru Grønhaug forteller (Fra opptak 1980) Skåtøy prestegård før krigen Bispens to værelser er øverst lengst til høgre. Min bror, Arne, forteller at far hadde et lite sort nytestamente som han viftet med fremfor Ortskommandanten. Far slapp vel ikke til med et eneste ord. Hjemmefronten var informert om det som foregikk og de fryktet at mor og far ble arrestert. Jeg ble hentet og anbrakt hos hyggelige mennesker i sikkerhet samme dag mens Arne var på skolen. Da Arne kom hjem ventet en ukjent mann på ham og tok han med til Hr. og Fr. Skarre i Kilen. Sokneprest/stortingsmann/milorgsjef T. A. Tande fortalte meg at nazibiskopen i Skien pleide å si: ”Gott mit uns”.

Litteratur:

"Historieglimt" 2003 - Kragerø og Skåtøy Historielag

Takk til slektsforsker Per S B Kjendal

Minneord om Grønhaug